Tekst: Elizabeth Vilberg.

Så var det over. Den fire ukers lange Afrikaturen alle har sett frem til siden skolestart er ferdig.  Nå er tiden inne for å prøve og formidle det man har sett, sette ord på inntrykkene. Men det er som om tastaturet mangler bokstaver. Det er tydelig å se at når Afrika elever blir spurt om hvordan turen var, finner de ikke ordene.

Selvfølgelig var turen helt fantastisk, det er alle reisemålgruppene enige om, enten de dro til USA, Australia eller New Zealand. Du hører andre fortelle ivrig om burgere og cup cakes, adrenalinet de følte når de hoppet i fallskjerm, alle shoppinggatene. Du får høre at den milkshaken, den var den beste de noen gang hadde smakt, det finnes ikke bedre. Burgere, milkshake og cup cakes. Cup cakes, milkshake og burgere. Det blir plutselig så vanskelig å fortelle om det du har sett, det passer ikke inn. Du har sett mennesker som lever av ingenting, mennesker som aldri har sett en cup cake, om de i det hele tatt veit hva det er. I stede sier du at maten, nei…det gikk i ris og chapati. Kanskje er det like vanskelig for folk å høre om det du har sett som det er å fortelle det, eller skrive om det. Jeg skal likevel prøve å sette ord på noe av det selv om ingen tekst eller noe bilde kan erstatte følelsen av å virkelig være der.

Vårt første bosted i Kenya var Amani Conference senter. På reisebloggen ga jeg dere en liten beskrivelse av standarden, her kommer den igjen. Det var trangt, på badet var det ikke akkurat danseplass, du hadde flaks hvis opptrekkeren til doen fungerte, på gulvet var det vann, og ut av dusjen kom en liten, slapp stråle som gikk i alle andre retninger enn ned.  Det tok ikke lang tid før denne standarden nærmet seg følelsen av luksus. Allerede første dagen fikk vi se de som kun lever under et blikktak, de som bare kan drømme om en dusj med tre stråler eller et bad i det hele tatt. Det var vårt første møte med slummen. Selv om du står midt oppe i det føles det så uvirkelig. Det er så fjernt fra det vi selv er vant med, tiggerne i Oslo blir plutselig ikke så overveldende.

Personlig klarte jeg ikke å føle meg trist eller lei meg mens jeg var der, for alle de glade barna som ville holde deg i hånda og sitte på ryggen din gjorde at du glemte litt hvor du var. Det var ikke før på kvelden det begynte å gå opp for meg hva jeg hadde sett, det har vel egentlig ikke gått opp for meg enda.

Mens vi var i Kenya fikk vi treffe mange barn, noe av det jeg hadde gledet meg mest til. Det var tydelig å se at barna også hadde gledet seg, de var helt i ekstase. Alt var spennende for dem, hva du hadde på deg, smykker, armbånd, solbriller, mobil, og det mest spennende av alt, kamera. Hva betyr et par solbriller for oss? Eller et kamera? Det er noe selvsagt, noe vi ikke tenker over.

Vi besøkte også et barnehjem, som for meg var noe av det tyngste. Vi fikk holde en nydelig liten baby, som de tidligere hadde funnet i en søppelbøtte. Du leste riktig, i en søppelbøtte. Vi fikk se «soverommet» deres, et rom med få senger til alt for mange barn. Det var skole der også, men skolereglene er litt annerledes fra det vi er vant med. Barna kan bli slått om de ikke oppfører seg. De fikk ett måltid om dagen, ugali, en slags maisgrøt, og noe grønt. Maten blir plukket ut fra det som andre har kastet, det gjelder å finne det som ikke er alt for råttent. Det meste av det vi ser ville vi ha kastet for lenge siden. Vi ville ikke luktet på det en gang.

Det å se isbiter igjen blir heller aldri det samme. Under fotballturneringen med CHRISC hadde vi med en kjølebag full av isbiter så vi kunne kjøle ned de lunkne plastflaskene med vann. Etter endt turnering tømte vi bagen med isbitene ut på bakken. Da var de der. Nærmest som ville dyr kastet barna fra slummen seg over isbitene, de brydde seg ikke om de tråkket på noen eller måtte slå til noen for å komme frem. Isbitene ble fulle av sand og jord, men de stappet de inn i munnen som om de aldri skulle ha smakt vann før, noe de ikke gjør så ofte heller.

Hver gang vi gikk forbi en skole, eller et sted med mange barn var det tre ord de ofte ropte til oss; «How are you!» How are you?! » Noen av de få engelske ordene de hadde lært seg. Hvordan jeg har det?  Jeg er rik, hver dag spiser jeg meg mett og mer enn det, jeg slipper å dele seng med tjue andre, jeg kan gå på skole hvor jeg ikke blir slått, jeg kan gå til lege, jeg kan kjøpe ny mat når den jeg har ikke er spisenes lengre og jeg ble ikke funnet i en søppelbøtte. Så jo takk, jeg har det bra.

Jeg vet ikke hva du sitter igjen med av forståelse for våre inntrykk etter å ha lest dette, sannsynligvis ikke halvparten av det jeg skulle ønske. Kanskje du revurderer å kaste maten som gikk ut på dato for to dager siden, eller sette ekstra pris på alle de små tingene vi tar som en selvfølge. Kanskje cup cakes og milkshake fremdeles høres mer interessant ut, jeg vet ikke. Noe jeg vet, er at ingen av de andre turene har fått oppleve det vi har eller sett noe som kan sammenlignes med det.  Jeg kan med stor sikkerhet si at ingen av oss angrer på linjevalget. Selv om vi ikke kan skryte av et modig fallskjermhopp har vi utsatt oss selv for noe like utfordrende. Vi har opplevd mer enn bare ris og chapati.