Words – Sarah

As we left the wilderness of Mt. Cook Village, we looked forward to reentering civilization in the bustling city of Queenstown. We dreamed of fast wifi, endless shopping opportunities, and a cozy cafe on every corner. Although the internet isn’t the best we’ve had, we haven’t been disappointed with all that Queenstown has to offer.

Ord – Turid

Som uttallige andre morgener her på New Zealand, starter neste dag med et par skiver med nutella og litt frokostblanding med yoghurt. Vi går ned til sentrum, der vi snart blir sendt videre til Nevis. Strikkhopp står for tur! Her blir vi tatt godt vare på av noen flotte karer, som både Knut og Terje påpekte at var meget fine å se på. Vi jentene hadde andre ting å tenke på, som for eksempel at vi nå var i ferd med å hoppe ned i en dal og kun stole på at en strikk skulle holde oss.

Knut var førstemann ut, og i motsetning til tidligere år, feiget han ikke ut på kanten denne gangen. Med et intenst skrik fra start til slutt og en mobil i lomma klarte han seg helt fint, og overlevde som alle andre (mobilen overlevde også). Denne gangen ble altså pengene vel brukt, og ikke kasta ut vinduet som sist.

Men hvorfor i alle dager har noen tenkt at dette var en god idè? Det var noe av det første jeg tenkte på når jeg sto i det lille flyvende huset, ca. 140 meter over bakken. Ja, for hvem synes egentlig det høres smart ut å hoppe 134 meter ned og falle fritt helt til strikken rykker til? Jeg mener at dette er lite gjennomtenkt, men gjennomføres skulle det nå uansett. Med nervene på høyspenn og beina festa i hverandre, går en og en mot kanten, og på 3, 2, 1, bungy!! hopper vi med livet som innsats.

De første sekundene innså jeg sannheten: nå er døden nær. Jaja, et fint liv har jeg nå hvertfall hatt. Etter disse fem sekundene med lammelse innså jeg hva som faktisk skjedde, og det var da jeg klarte å skrike. Mikkel presterte i å halvveis besvime i et par sekunder, som har gitt oss mye latter i etterkant. Tanner underholdte oss alle med en klassisk «kjæm du hit ofte ell» rett før hoppet, og Geir hadde et uslåelig steinansikt som etterpå var en av de største kildene til latter. Takk til GoPro for at vi kan dokumentere slike fantastiske øyeblikk, uttrykk og utsagn. Etter åtte sekunder fritt fall og masse blod i hodet var det hele over, og vi dro tilbake til fastlandet. Et par tusen kroner fattigere, en syk opplevelse rikere.

Som om det ikke var nok adrenalin for en dag.. Vi går videre til the Nevis swing, den største huska i verden! Med en partner hver spente de oss fast, ba oss gå ut på kanten og sette oss fint ned. Nokså kjepphøy etter strikkhoppet var jeg faktisk ikke mye nervøs, men det var nok litt høyere enn forventa kan man si. Sittende i lufta gikk det helt fint, helt til jeg igjen hørte, 3, 2, 1! Og der fløy vi avgårde. Høyt skrik, mye latter, litt tårer, mye glede. I motsetning til strikkhoppet ga dette mersmak, og enda en gang ble vi spent fast og sendt utfor. Så mye adrenalin på en dag har jeg aldri opplevd før – første, men forhåpentligvis ikke siste gang!

With 1,694 total meters of free fall, three tattoos and a piercing, we are finally ready to leave Queenstown.

 

Ord til bilder – Knut Ståle

Terje får kred for dagens safeste antrekk – ullstilongs, sponsorshorts og ull pluss øverst. Sondre er tilsynelatende i en annen klimasone denne dagen…

Noen kjappe instrukser om hvordan man i første omgang ikke faller ut av minitaubanen som frakter folk ut til hoppestasjonen..

En viss spenning brer seg – er det et ekte smil mon tro?

Sondre er i adrenalinrus, og ser nesten ikke klart…

Det er jo ikke så rart når han hadde åpne øyne i hundre kilometer i timen.

Kan se ut som Terje må bremses litt – han er ihvertfall ikke i tvil om hvor han skal

.. Og blei veldig fornøyd med det!

Positiv spenning!

Turid går gjennom interessante faser på vei mot kanten av stupet..

Et ordentlig system har de på A.J. Hackett – ingen blir glemt. Eller får holde vekta hemmelig.

Turid tenker fort, kanskje

Seeeee der nede!! Vet ikke om jeg tør!!

Turid turte, men kom opp igjen opp ned. Litt nedtur akkurat det, men ikke så stor opptur som nedturen!!

Vi er merka. Det er sikkert en grunn til at noen fikk vekta skrevet med rødt.

Vi satset på at denne sto på rett stilling hele tida mens vi var der. VI rørte den ihvertfall ikke, hva den nå var til.

Gjort! Ferdig!

Reodor felgen kan være en kjenning av A.J. Hackett. Hjemmelagde løsninger, men av den ordentlige sorten.

Det skal snart vise seg om Ingvil tør. Noen av oss var i tvil helt til hun sto på kanten og sa NEI! mens hun holdt sikringsmannen i armen…

…  Men så blei det ingen tvil – med et skrik og et nølende fall dro Ingvild fra oss for ei stund.

.. og fikk heller ikke til å dra løs beina..

Irene. Blid. Kan knapt se frykt.

.. så da det blei litt skummelt snudde hun seg mot sikringsmannen med et smil og sa «I think you have to push me».

Seier – klarte det!

Velfortjent – bra medisin for oss andre å ha med noen som passer ekstra på hverandre 🙂

Neste utfordring! Verdens største huske! Vi sendte disse to først for å sjekke.

Litt vanskelig å være sikker på om dette øyeblikket var et godt tegn for oss andre. Men vi stolte på lydsporet dere ikke kan høre…

Neste par. Noen er alltid blide, takk og pris!

Og gliset holdt helt hit, og enda lenger

 

 

 

.. disse luringene fikk jammen en ekstratur, etter en teknisk glipp med filminga. For å kjøre huske uten bilder og film, det teller vel nesten ikke eller?? Ikke denne gangen ihvertfall.

Før

Under. Terje er en kløpper til å holde maska.

Turid holder ikke maska. Kanskje det er fyren i bakgrunnen som skremmer..

Finn hopperne. Huska har en radius på 300 meter! 70 meter fritt fall før tauet strammer..

Sondre kjenner på kroppen at 70 meter fritt fall er vanskelig å forberede seg på.