Det sa han iallfall, beduinen Mohammed. Lenger var det ikke hjem til huset hans. Men glimtet i øyet tyder på at han har en bil på lur. Kanskje en stor en, siden han har 3 koner og 23 barn. Beduinene er et ganske annet folk enn de vi har møtt til nå. Mohammed lever ikke som beduin, men kan sin historie og er stolt av sin herkomst. Han kan de tradisjonelle skikkene, og å brenne og male sin egen kaffi. Han bekymrer seg for at ungene ikke lærer å ha kontakt og fokus på sin fysiske omverden når det er en skjerm i veien. Alle barna går på skolebussen hver morgen og drar på skolen. Det gjorde ikke han som barn. Nomadelivet var skolen. Men med en godt organisert beduinleir i Negevørkenen får vi oppleve en ganske autentisk smak av den urgamle kulturen. På tross av dusj og butikk.

Etter en fantastisk smakfull og rikholdig middagsbuffet, der det fortsatt er noen som sikrer seg med ris og kylling, gikk vi mette ut i en varm ørkenkveld med lyden av sirisser,  til bålplassen i vår camp. Kveldssamling rundt bålet. Tid for noen sanger fra reiseheftet, og et ord for kvelden. Ingrid deler tanker om folk som har gått i ørkenen før oss.

Natta blir tilbrakt i store beduintelt, en litt mer permanent konstruksjon en de tradisjonelle. Stjernehimmelen er tilgjengelig for de som ligger ytterst. Om morgenen er soloppgangen over ørkenen målet for morgenjoggerne. I soloppgangen står de på toppen av en høyde en liten halvtime unna leiren. Over ørkenen i Jordan i øst står solen opp.

Lave solstråler skinner gjennom støvet fra bakken når folk rusler til spiseteltet. Noen fasaner har tilbrakt natta utenfor teltene og flakser unna. Nok en rikholdig buffet venter, med mange ting vi begynner å bli kjent med, men også noen nye. Beduin te og kaffi er et nytt bekjentskap.

Det er også kattene som tusler rundt bordene, til Randis store fortvilelse. Det tar sin tid å få spist når man må løfte beina unna kattepels hele tida. For andre rundt lærerbordet gjør det frokosten mye morsommere. Vi tuller litt med hundeeieren mens katten blir tatt i forsvar. Siden Ato kom til bords med beduinsjalet på hodet, kommer det en turist og spør om assistanse med serveringen. Vi har det ofte strålende rundt lærerbordet, og er velsignet med en rik hverdag. Med hundre elever er det alltid gode historier å dele, men også viktige ting å ordne og tenke ut.

Kamelene er beduinenes vogntog, og det er klart vi skal ri en tur. I sanden på kamelparkeringen skal man passe litt på hvor man setter sandalene, mellom restene av forrige ukes kamelfor. Det hyles og skrikes i det kamelene reiser seg og de to passasjerene må holde seg fast og slippe hoftene løs.

Det filmes og fotograferes over en lav sko, mens vi sniffer kamellukt. Ørkenens skip lever opp til navnet, vi duver avgårde som i slow motion. Noens lårmuskler får hard medfart. Løse hofter er stikkordet, men det er nok ikke så lett hvis man syns det er langt ned.

Etter endt tur er vi tilbake i våre moderne skip, og kaldt luft blåser på hodene våre i bussene på vei ned til Dødehavet. Her skal det være mulig å vaske av seg kamellukta, og på få kilometer og kort tid flytter vi oss noen hundre år frem i tid. Til moderne turisme, mye russiske ord og kremer som hjelper mot alt..