Søk plass
Hjem  |  Ukategorisert   |   Mount Ngaurohoe, 2291.

Som Frodo må ha slitt. For et tilsynelatende kjempehøyt, umulig fjell. Vi har kjørt bil opp til ca 7-800 moh. Og skal gå til 2291. 1500 høydemeter, og vi kan se hver eneste en fra starten på turen. Men hver eneste en i New Zealandklassen vil prøve seg på den 700 meter høye steinrøysa, som vil gjøre turen til en 8-10 timers dagstur.

Oppvarminga er en 2-3 kilometer lang dal med 200 meter stigning innerst. Her er en solid spikret plankevei eller gruset sti hele veien, enda mer enn i fjor. Her går det rett og slett så mange folk at naturen må beskyttes mot slitasje. Department of conservation (Doc) er aktivt på banen i alle landets nasjonalparker, og sørger for vern, kontrollert bruk og oppsyn. Og de går ikke av veien for å hente utedoene innerst i dalen med helikopter når tida er inne. Inne på doveggen står det fremdeles «I walked all the way up there. Frodo would be proud of me».

Så kommer vi til Red crater, der er det veiskille. Tid for mer solkrem og mat og drikke. Fortsatt vil alle være med på den 800 meter høye steinrøysa. Den første halvtimen går det radig på en sti, men så begynner grustaket, og for noen blir et spinnende ganglag en utfordring som topper høyden og brattheten. Med tida til hjelp blir hele klassen samlet igjen på toppen, og vi ser ned i krateret. Grønt, brunt, rødt.. Et landskap helt fremmed fra vår norske fjellheim. Mange har allerede fylt kroppen med 2 liter drikke, og vi nyter vår niste mens vi skuer ut over skydekket under oss. All mulig grunn til å være stolt og fornøyd, noe alle også er!!

På tur ned er det et helt annet ganglag som gjelder, underlaget er som et grustak, og de av oss som har gått ned bratte snøbakker om sommeren har en fordel. Skoa må bare surfe, og mange snåle ganglag kommer for en dag. Det er umulig å unngå at skoa blir fullstendig fulle av grus og sand. Ørjan prøver en patent med å vrenge sokkene til gamasjer, uvisst om det blei suksess. Han forsvant nedover. Det gjør Maria også- Etter å ha listet og kravlet seg opp, og listet seg nedover først, går det et lys opp for Grøneng og hun surfer lattermild og hylende nedover i venstre felt. For en overgang!

Øyvind og Julianne derimot tar seg tid, det er ikke så lett å surfe når man har bare en arm å støtte seg på når man må ta seg for. Den andre arma ofra Julianne på terrengsykling i Roturoa. Men «det går fint»! Dessuten passerer de en annen vandrer som hyler hysterisk på vei opp, og sånt må man nesten sjekke opp. Uten at de ble så mye klokere av det. Men det tok sin tid å være samaritansk, til noen andre tok over.

Omsider samles vi nede i Red crater igjen, 5 timer etter at vi gikk opp. Heldigvis vet ingen hvor langt det er igjen.. Vi går over det flate South crater, ei stor sandslette midt inne mellom de tre hovedtoppene. Oppover igjen, og ned igjen. Forbi røyk som stiger opp av bakken, turkise og blå sjøer med striper som ser ut som olje nedover i vannet. Fantasien får nok å jobbe med om man prøver å forestille seg hva som foregår der nede. Tømme skoa for sand igjen.

Fantasien får igjen nok å jobbe med i nedoverbakkene mot slutten, der vi ser bort på store røyksøyler i krateret etter utbruddet i 2012. Langs stien er det nemlig større og mindre krater etter vulkansk stein, som ble slengt ut en kilometer lenger borte. I hytta vi passerer er det flere hull i taket, og et bilde viser en 3000 liters vanntank som ble smadret i fillebiter. Skilt som ikke er til å mistforstå står langs stien og forklarer at det ikke er risikofritt å ferdes her. Og helt nede i den lune, tette skogen krysser vi det som var elveleiet til en liten bekk, som under utbruddet blei en liten tornadogate, med stein og trær slengt omkring etter flom under utbruddet. «Ikke gå over hvis du hører bråk og buldring ovenfra» står det enkelt og greit på skiltet. Men stien her er populær og prioritert, og en solid, spikret gangvei er på plass siden i fjor.

Men skogen kan være aldri så fin- den kan se ut til å ALDRI ta slutt! Det sto da 3 kilometer på et skilt for uendelig lenge siden?? Noah og Beth har tatt turen opp gjennom skogen og har stor suksess med å skremme livet av for eksempel Håkon. Ingrid er så sliten etter nesten 11 timer at hun påberoper seg hallusinering, og snublinga er ekte nok. Øyvind er i kjempeform. Maria blir sint på skogen og hele turen. Ingen av oss har gått en så lang tur før. Vi får håpe det ikke blir sånn at ingen vil gjøre det igjen…..

Det er en lettelse å sette seg i bilen. En glede å bli servert herlig middag, og dusje, med skoa på, og kjenne kroppen samle seg til ett stykke igjen i soveposen, vel vitende om at i morgen er det fri 🙂

DSCN2044

You guys just GOT to remember sunscreen, unless you want your skin to bubble!!!

DSCN2050 DSCN2061

Den lange dalen, og Red crater.

DSCN2064

Maria sin ulloutfit topper alle dagens antrekk – form og funksjon i skjønn forening

DSCN2068DSCN2071 

Opp og ned er IKKE like langt.

DSCN2076 DSCN2078

DSCN2087 DSCN2095

DSCN2103 DSCN2112

Her har det gått opp et stort lys for Maria aka Grøneng !

DSCN2115DSCN2117

DSCN2129 DSCN2136

DSCN2138 DSCN2144

Turisthytta med den luftige utsikten sto midt i veien da vulkenen hadde utbrudd.

DSCN2146DSCN2147

Merkelig å lukte jungel etter all svovellukta..

DSCN2149

Vulkanutbruddet førte til flom, og den tok for seg av skogen.

.