Søk plass
Hjem  |  Ukategorisert   |   Kickstart for fulle seil. Waka i Auckland

Torsdag morgen, og folk hjemme ser sikkert dagsrevyen. New Zealandklassen vandrer bleike ut i sommersola fra flyplassen, svipper innom en matbutikk og en liten time kjøring etterpå er skoledagen i gang. Hard start, men det ser ut som sola, varmen og forventningene holder alle våkne. På Auckland maritime museum møter vi vår kaptein, som først tar oss med inn i et innholdsrikt museum med sjøfartshistorie tilbake til Maorienes første seilaser til øya rundt 1400. Her står kopier og originaler av langt slankere og raskere farkoster enn vi finner på Sunnmøre museum. Folk i Polynesia og på Hawai var allerede for 1000 år siden drevne seilere, som seilte sine raske katamaraner over enorme avstander. I hastigheter opp mot 20 knop. Brått virker ikke vikingene så tøffe lenger. Polyneserne navigerte utelukkende uten instrumenter i Stillehavet, og denne kunnskapen var nesten helt tapt da de siste sjøulkene lærte fra seg for 20-30 år siden. Også båtbyggerkunsten lå brakk. Og vår kaptein levner liten ære til misjonærene som kom til polynesia tidlig på 1900tallet, omvendte folk til kristendommen og brant opp båtene for å holde folk i kirka og ikke dra rundt på naboøyene der folk kanskje ikke var kristne.

Men vår reise er bare lang nok til å drømme seg bort til slike reiser. I havna ligger flere katamaraner – waka som maoriene kaller dem, canoe blant hawaiifolk. Nybygde replikaer på originale mål. Flere av dem med solcellepaneler. Vi ønskes velkommen ombord på ordentlig vis, vi får besøk fra nabobåten av en av museets ildsjeler, og sammen med mannskapet på 6 får vi en fast, seremoniell tale på Maori for å trygge reise og folk. Gjesten drar tilbake til den andre wakaen, der New Zealandsk tv gjør opptak. Vi legger fra kai.

KST_4928 (853x1280) Det smøres. KST_4964 (853x1280) Og soles.

Det er en lettelse å kjenne en mild bris i den 27 grader varme bylufta, folk skjønner at her blir det snart et friskt bad! Ombord er Papa på 82 år, en av mange frivillige som får denne drifta til å gå rundt. Han elsker havet og har seilt på bukta siden han var barn.

KST_4963 (1280x853) Karoline og papa.

Ikke en dråpe drivstoff er ombord. Vi seiler elektrisk. Solcellepanelet gir nok kraft til å kjøre 3 knop på smul sjø. Det betyr at vi kunne seilt tilnærmet ubegrenset rundt i Stillehavet i årevis. Noe båten også har gjort. Vår kaptein har seilt 1,5 år rundt hele Stillehavet. Innom alle land og øyer. Museum og frivillige har store mål om å vise både Maorier, New Zealand og verden at her sitter man på en unik forening av ny og gammel kunnskap som skal bevares og deles – gjerne med ungdommer som kan mønstre på som mannskap. Det er nesten slik at det lukter litt av et folkehøyskolekonsept.

Anne Elin og Kristian er ikke de eneste som jobber for å gardere seg mot sola, det smøres på i tjukke lag. Det er en skikkelig varm seinsommerdag! Ombord er tre solide unge maorimenn, som har talenter som snart fanger interesse. Flere av guttene lar seg ikke be to ganger om å øve på riktig kroppsstilling for størst mulig plask. Sjøen er grønn og varm, og en av mannskapet som er forhenværende fisker i sørishavet snakker seg varm på opplevelsene fra lange seilaser under stjernene, uke etter uke. Her ligger det formidlingsevne og entusiasme og bobler. Den finnes også blant ihuga trebåtfolk i Norge også, og er verdt å oppsøke.

KST_4943 (1280x853) Sjømenn av den solide sorten, med stolte skjegg og pondus.

KST_4938 (1280x853) Påtroppende sjømann med faktor 30+.

Noen er mer ivrige enn andre etter å dra i tau og holde i roret, noen trenger å lukke øynene bak solbrillene. Det er herlig glede over turens første bad, 4 timer etter at vi gikk ut av flyet!

Etter 2 timer i sola venter minibussen, uten aircondition, i 30 grader. Det blir en påkjenning å sette seg inn for å døse i et par timer til kveldens mål. Spesielt med et saktegående ettermiddagsrush ut av byen. Ca 1 mill. mennesker bor i og rundt Auckland, 1/5 av befolkningen. Det blir det selvsagt trafikk av.

Men kvelden i Waitomo skal vise seg å være verdt å vente på.