Søk plass
Hjem  |  Ukategorisert   |   It’s raining men Halleluja it’s raining men (and women)

I dag var endelig dagen her, dagen vi alle hadde grugleda oss til, vi skulle trosse all sunn fornuft og hoppe ut av et fly på 14 000 fot (ca. 4 500 meter for de der hjemme som er dårlig på kropps-lem-baserte måleenheter).

Spente dro vi avgårde kl 7 på morgenkvisten, og med spenningen noenlunde under kontroll var det ekstra surt når vi etter 3 kvartaler ble bedt om å gå hjem igjen siden hoppet måtte utsettes grunnet pøsregn. Etter to timer med felles surmuling, fikk vi nyhetene om at vi var klare for forsøk nummer 2. De bortkomne sommerfuglene fant fort tilbake til reiret og spenningen gikk fort tilbake til topps. Spente spant vi av gårde fulle av håp for det som skulle bli noe av det mest intense vi har hittil opplevd.

Det viste seg at trøblet ikke var helt forbi ettersom at majoriteten av gruppen fikk gleden av å vente i underkant av 6 timer på fallskjermhopplokalet før vi var ferdige. Men til tross for det holdt vi optimismen oppe, rusa på nerver, kaffe og ymse småsnacks som sjokolade, toast, og feite burgere, samt den villeste partymusikken på denne siden av Oseania.

 

I etterkant var det ikke en eneste som deltok som angret på noen som helst måte over denne idiotiske oppførselen, som for noen titalls år siden hadde vært reservert for overambisiøse og små-suicidale oppfinnere, men vi fant oss selv ved våre fulle fem, med alle kroppsfunksjoner intakte på tross av alle spor av skepsis på den uvirkelige lange flyreisen på bare 15 min før hoppet.

Følelser var umulig å skjule ved gjenforeningen med bakken. Smil fra øre til øre, latter flere oktaver høyere enn ellers og en letthet og en livsentusiasme som var tilstedeværende lenge etterpå, og de fleste var skråsikre på at dette skulle gjentas før eller siden. Som en Torkil i gledesrus ytret: «Vi har kilt døden på nesetippen og overlevd».

Tiden som fulgte ble tatt av majoriteten med knusende ro. Hvor sliten man ble av å ligge mer eller mindre i ro i fritt fall tok de fleste på senga, men vår kjære Coach (Jan-Kristian for de som ikke er inn i Multisport lingoen) så dette komme milevis unna, og vis som han er, sørget for at resten av dagen var fri, noe som vi her i klassen var en knakende god idé.

Hang loose.

 

Av Anne og Petter