I dag har vi vært i sving i fjorten timer – non stop! Skulle en gått i detalj, ville resultatet blitt en bok (eller i det minste et lite hefte) – likevel har vi en hel del på hjertet i dag – samtidig som vi lar bildene gjøre en stor del av snakkingen. Det vi kan si, er at dagen har rommet mye! Selvfølgelig har den det – vi er da tross alt her for å lære!

Dagen startet alvorstynget, med besøk på Holocaust-museet Yad Vashem, hvor elevene ble konfrontert med sterke vitnefortellinger, dokumentarer, billedmateriale og annet som minner oss på hvor mye vondt mennesker kan være i stand til å gjøre mot hverandre, men samtidig også at det i mørket alltid finnes håp; de som tar de svake under sin beskyttende vinge, som nekter å la sine medmennesker blir utslettet, som risikerer (og ofrer) eget liv for andre. Vi møtte dessuten et tidsvitne, som delte sin historie med oss. Mange forlot nok museet med et tynget hjerte, men som en i kollegiet sa: «Det er viktig å kjenne på de vonde følelsene iblant.»

Videre gikk turen til Oljeberget, via Getsemane og Løveporten til  St. Anna-kirken – hvor vi igjen satte i flerstemt sang. Først ut var deler av personalet, så hele gruppen. Maken til etterklang har nok ikke elevene opplevd noen gang (det er i det minste min kvalifiserte gjetning). Tonene hang bokstavelig talt igjen i rommet i flere sekunder etter at sistemann lukket munnen. Om det finnes noe som skal kunne kalles guddommelige toner, må det være dagens toner.

Vi besøkte Tårekirken (Dominus Flevit) – konstruert for å ligne en tåre – for å symbolisere Jesu tårer. I Lukas kap. 19 kan vi lese om Jesus, som mens hans rir mot Jerusalem, blir overveldet av det andre tempelets vakkerhet, og forutsier dets fremtidige ødeleggelse og jødenes diaspora, og åpenlyst feller tårer.

Vi vandret opp Via Dolorosa – veien Jesus ble tvunget til å gå, tynget av korsets tverrbjelke, spottet og slått av mange langs veien, ydmyket – men også vist inderlig kjærlighet av enkelte som tørket svetten fra pannen hans og hjalp ham å bære bjelken. Det vekker mang en tanke å gå denne ruten, i hans fotspor. Turen endte opp ved Den hellige gravs kirke: Stedet hvor Jesus ifølge tradisjonen skal ha blitt korsfestet.

Siste stopp på rundturen: Vestmuren (også kjent som Klagemuren), hvor elevene fikk komme tett på ortodokse jøder som ytret sine innerste bønner og klager til Gud.

 

«For seriøse mennesker er verden kompleks,» sa Michal Melchior innledningsvis, da vi senere på kvelden fikk møte ham på hotellet. For den som ikke vet hvem Michael Melchior er, er han en dansk-norsk-israelsk rabbiner og politiker, som representerer det venstreorienterte religiøse partiet Meimad i det israelske parlamentet, Knesset.

Melchior jobber intensivt mot fred og forsoning mellom jøder og palestinere. Dette gjør han blant annet gjennom dialog med de mest radikale religiøse på hver side av konflikten. For, som han sier; hvis han kan få dem på nye tanker, vil også politikere og i siste ende samfunnsborgere begynne å tenke annerledes.

Elevene var fulle av spørsmål, og Michael svarte etter beste evne. Eller sagt litt annerledes; med ro, forståelse og utpreget dybde.

En fullspekket dag. Og snart er det på tide å vende nesa hjemover. Men ikke heeelt ennå. I morgen skal vi igjen ut i Jerusalems gater – en siste gang.

Lesernes kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.