Selv for den som i utgangspunktet ikke er interessert i fotball er det spennende å få lov til å komme på innsiden av stadion til en av Israels største fotballklubber; Maccabi Haifa FC – og ikke bare det; vi fikk også møte to av spillerne (21 og 23 år gamle, og jeg våger å påstå at enkelte av jentene (Les: 90 %) fant dem svæææært så – skal vi si lovende?) og klubbens manager.

I Maccabi Haifa er det en selvfølge at jøder og arabere skal kunne spille på samme lag, og spillerne hadde mye godt å si om klubben. De bar lagets logo stolt på brystet.

Før avreisen til Israel har vi terpet på sangen Laudate – firestemt, må vite. Men tidvis må det innrømmes at det i beste fall fremsto ti-stemt, om ikke femten- og tjuestemt. MEN i går kveld gjennomførte vi siste øving før det virkelig ble alvor, og har du HØRT for en fremgang. Med rektor som dirigent, ble det hele så nydelig at vi knakt kunne se for oss at dette kunne toppes.

Men, jo da! I kirken på Saligprisningsberget stilte vi oss opp i en sirkel langs alterringen, og gåshudfaktoren steg fra 10 til 110 …!

Flinke folk, som nok var litt grepet av stundens alvor. Og den påfølgende stillheten var liksom fortsatt fylt av toner.

I kveld befinner vi oss i Tiberias, med utsikt til Genesaretsjøen. Nå er det straks natta for oss alle, og vi legger oss trøtte og proppet fulle av nye inntrykk!

Skal ikke gå til sengs på full mage, sies det. Men med hodet fullt av nye opplevelser, derimot. Det er balsam for sjela, det!