*Ord – Eirik

Heija Bloggen!!

Fredag 20. mars var en dag mange hadde gledet seg masse til, men også gruet seg. Grunnen for å glede seg var en fantastisk fjelltur opp til Muller hut, med en utrolig utsikt og strålende vær. Grunnen til å grue seg var den kalde natten på en hytte uten oppvarming. Vi hadde hørt mange historier om Muller hut og om hvor kaldt det hadde vært å sove der oppe, men også hvor flott turen skulle være opp dit og hvor flott utsikten skulle være bort til Mount Cook og de andre flott toppene rundt oss. Vi var midt i The Southern Alps nå og det syntes på omgivelsene rundt oss.

Muller hut ble originalt bygget i 1914, men den nåværende hytten er den femte i rekken. Den ble åpnet i 2003 av Sir Edmund Hillary. Han var den første til å bestige Mt Everest og han trente masse for sin bestigning av verdens høyeste fjell akkurat i dette området. Hytten ligger faktisk rett under Mt. Ollivier som er det første fjellet Sir Edmund klatret.

Vi startet ikke turen før litt utpå dagen, grunnet litt sightseeing i området og en helikoptertur Leif og Ask hadde bestilt. Vi startet på marsjen opp til Muller hut ca. Klokken 13. Foran oss ventet 1873 trappetrinn og 1000 høydemeterne. Entusiasmen var høy og været strålende da vi begynte oppstigningen. Vi startet turen og halvveis opp til utsiktspunktet ved Sealy Tarns tok vi en pause. Frem til dette punktet hadde vår kjære guid Noah hengt litt etter og hadde tydelig en tung dag. På dette punktet sa Noah at han hadde så sterk migrene at han måtte snu. Det var trist for hele gjengen at Noah måtte snu, men vi fortsatte videre uten han. Eirik fulgte Noah ned og tok de andre igjen på Sealy Tarns. Fra Sealy Tarns var det ikke lenger sti og trapper, men oppmerket rute gjennom en svært steinete fjellside. Turen ble tyngre for mange ved dette punktet siden det var mye mer krevende å gå i disse omgivelsene. Hele turen var vi omgitt av fantastisk utsikt og ved hver eneste pause eller stopp snudde man seg rundt og så Mt Cook (det høyeste punktet i New Zealand) ruve over de nærliggende fjellene og isbreene.

Fremme ved Muller hut var det godt å ta av seg skoene og sekkene. Vi la ut soveposene våre i køyesengene med plass til 10 i bredden og gikk ut for å nyte den fantastiske utsikten. Det hadde krevd sin del av kreftene å gå helt opp til Muller hut og det var en rolig kveld. Det var mange andre folk der oppe med flere forskjellige nasjonaliteter. Veldig mange forskjellige historier om hvor folk var fra og hva disse menneskene drev med hjemme i sitt hjemland. De aller fleste av oss var ute i kveldstimene for å se på solnedgangen og den fantastiske stjernehimmelen. Oppe på Muller virket stjernehimmelen enda klarere. Det var ikke en sky på himmelen som gjorde nattehimmelen enda mer spektakulær.

Så kom den fryktede natten. Alle var innstilt på en kald natt, så vi flokket oss tett i sammen og håpet på at ingen skulle fryse i hjel. Men sånn var det virkelig ikke, natten ble ikke kald for de fleste og ullundertøyet ble tatt av. Det var også flere som åpnet soveposen for å få litt frisk luft inn i posen.

Vi våknet tidlig neste dag, for nede i dalen ventet Noah og vi hadde en lang kjøretur foran oss. Vi sto opp til nok en fantastisk utsikt, men denne gangen var det soloppgangen som preget fjellene rundt. Vi spiste frokost, pakket sekkene våre og startet på turen ned. Sol skinte på toppene rundt oss da vi startet nedstigningen.

Etter en liten stund hadde solen kommet høyere på himmelen og skinte nå på oss mens vi tuslet ned fra fjellet. Halvveis ned fra Muller hut til Sealy Tarns tråkket Johannes over. Foten ble ganske hoven og gjorde veldig vondt. Men vi måtte ned, og med god assistanse fra Kjeld og Eirik fikk vi Johannes ned fra fjellet ikke så altfor mye senere enn de andre.

Alt i alt var dette en fantastisk tur i et like fantastisk vær. Alle kom seg helskinnet opp og ned igjen og turen ble avsluttet på det lokale Alpine museet. Der det sto om all historien om klatringen i denne regionen. Det var mange spektakulære historier om bestigninger og om utviklingen i metoder å bestige et fjell på.