Som før nevnt – det har vært storm. Og som skipper Jay sa- delfinene har vært borte ei uke. De dro til havs da det var storm. I går så de 12 delfiner. Men i dag, når skipper Jay var tilbake på jobb- da var 200 delfiner tilbake i South Bay!! What’s the problem!! sa han og lo godt. Attpåtil dro vi til sjøs under blå himmel, med sola glitrende i bølgene. Og store forhåpninger, ettersom meldingene om observasjonene på morgenen var gode.

Vi kjørte og kjørte utover havet i den 40 fot store katamaranen, prøvde å se spreke ut i våre våtdrakter. Etter 40 minutter spredte ryktet seg rundt på dekket, og det kom beskjed om å ta på svømmeføtter og maske. Sette seg på hekken av båten, og slippe seg nedi så snart fløyta gikk.

Ingrid skriver: For enkelte var det litt uvant med dykkemaske og snorkel, men det tok ikke lang tid før man ble vant til snorkel, maske og vannet. Ryktene om det kalde vannet, var det ikke mange av oss nordmenn som la merke til. Spesielt ikke når vi så delfinene komme mot oss! For å få delfinene til å vise interesse for deg, så gjaldt det å lage rare lyder og svømme i ring. Å få muligheten til å være i vannet kun ti cm fra en delfin var en utrolig opplevelse. Selv om ikke alle de 200 delfinene synes vi var like interessante, så fikk noen av oss litt bedre bekjentskap med noen av delfinene. Gøran ble blant annet omringet av to delfiner som gjerne ville bli litt bedre kjent med han, og Ingrid svømte i ring og i ring med en annen delfin.

—

En kilometer fra land er denne bukta 1600 meter dyp. Der nede kommer havstrømmer fra sørishavet inn, proppfulle med næring, ved land stiger det kalde vannet opp og fyller på med mat høyere oppe,  noe hvalene og delfinene vet å sette pris på. Derfor er dette nesten det eneste stedet på planeten med en tilnærmet permanent og fast stamme av delfin og hval, som ikke kontinuerlig vandrer rundt i havet. Derfor er det mulig å tilby daglige turer for å se på og svømme med dem, noe som etterhvert er blitt godt organisert. Og godt vernet- kontakten mellom mennesker og de ville delfinene er regulert av Department of conservation.

Vi merker at havet  ikke er vårt element, og at vi er fremmede hos delfinene. Vi ruller og spreller og spytter saltvann ut av snorkelen, mens delfinene ubegripelig lett manøvrerer presist, raskt og elegant. De har øvd i en million år. Ikke vi. Men de tar seg altså bryet og med å interessere seg for oss, aktivt- det er ikke noen tvil om at de observerer oss, svarer på respons og fascinerer mange dypt.

Det er kanskje er turistaktivitet og kommersielle greier, men et slikt møte med naturen åpner øynene for at naturen- dyreriket- Skaperverket – er innholdsrikt utenfor vår fatteevne.

Tilbake på båten er det godt å stappe en slange med varmtvann ned i våtdrakta. Det tviholdes på håndklær for skift inne i salongen mens man prøver å holde seg på beina. Et fall der ville vekke større interesse enn de fleste vil ha. Guidene forteller gjerne om sine erfaringer med delfinene gjennom mange år, og kaptein Jay snakker gjerne om de beste stormene, og katamaranen vår.

Heading home- det er bare lunsj, og vi er et lite liv med opplevelser rikere enn da vi sto opp. Fint å ha en ettermiddag og la det synke inn på.