En rafting-reise for livet –

ORD: Terje.

Rafting. Smilet startet å bre seg over det halvtrøtte ansiktet. Et dropp på minst sju meter, loddrett. Smilet dominerte nå halve undersiden av ansiktet. Sammen med de andre i New Zealand klassa. Smilet hadde nå utviklet seg et par hakk og blitt til et saftig glis. Det finnes mange definisjoner på lykke, og nå var en av dem i ferd med å bli oppfylt. I hvert fall subjektivt. Steike.

Det var forventningsfulle ansikter som møtte opp utenfor den halve blikkboksen i Rotorua. Dagen var akkurat begynt for mange, fordi turen på bussen var middels lang og soving med øreproppene et par centimeter inn i øret var en populær aktivitet. Været var langt bedre enn den heftige dosa med vann vi fikk i Hobbiton (les: Bergenskyll level 100), og guidene var også tørrere bak øra. Bokstavelig talt. Men vann var stikkordet for dagen. Etter en faktisk interessant innføring i både sikkerhet og teamwork, var raftingbåtene, klassa, Tanner og Beth klare for innsats. Og innsats forventa i alle fall den ene guiden av meg, ettersom han spurte ertende om jeg var en eskimo. Mulig det var enda en morsomhet grunnet min smaløyde bakgrunn. Men noe av det mer originale jeg har hørt. Det skal mannen ha.

Det mektige brølet av en regnsterk elv var det første som møtte oss, og en etter en ble flåtene satt på vannet, inkluderte de spente menneskene. Noa hadde vært stolt av oss. Været skiftet like fort som vi skiftet fra sitte-på-baken-i-buss-tøy til badetøy, og snart yra det livlig fra det grå himmelhavet. Men det stoppet ikke New Zealand tjueseksten fra å storkose seg. Hjemmelagde heiarop før hvert fossefall, latter og (tåre)våte (øye)blikk i/på både grønne omgivelser og medelevene var det som skjedde de neste femtifem minuttene. I tillegg til rolig, rå, rafting. Klasse!
Skyene åpnet seg og den blå himmelen og sola smilte til oss der vi fullførte de fantastiske, frådende, frekke fossefallene. Og snakker vi om smiling så ble det enda mer av det da vi fikk se bildene som ble tatt av oss under raffeturen. Det blir nemlig feil å si at den indre, skjønne havfruen kom fram. For å overdrive litt så er kanskje draugen ordet vi leter etter. Men, uten å dra dette for langt, velger jeg å avslutte dette som ethvert skikkelig skoleessay. Altså ved å skrive en kort, men oppsummerende konklusjon. Aaaand, here it goes.

VANNvittig morsomt. Badum tss.