Søk plass
Hjem  |  Ukategorisert   |   Framme down under. Og vel så det.

En lovende 3dje påskedag kom heldigvis alle fram som avtalt til Gardermoen, og alt lå til rette for avreise og turstart etter boka. Men allerede ved innsjekking klusset det seg til, Sondre og ut kom i skade for å satse på skranken med den strengeste damen og plutselig ble vi nesten kvitt håndbagasjen vår. «For stor». Den samme som har vært passe de tre siste åra. Der begynte nok problemene som førte til at vi begge kom til New Zealand helt uten eller delvis uten bagasje. Og ennå mangler litt på turens fjerde dag. Vel..

Men å fly til Dubai var vi ganske heldige med, og takket være et halvfullt fly gikk det an å strekke seg ut over hele seterader. Noe alle visste å benytte seg av. I tillegg til timer med gratis film og tv på egen skjerm.

Under innflygning til New Zealand på morgenkvisten, kan man glede seg over at man er blant de første menneskene som ser dagens lys. Bokstavelig talt. I Stillehavet øst for NZ ligger datolinjen – den første av tidssonenene på jorda. En fjelltopp nord på New Zealand er det første punktet på kloden hvor sollyset treffer, målt etter vår tids klokkesystem. Og i lufta i fly ser man selvsagt sola enda litt tidligere. Og der var New Zealandklassen på pletten i morgensola torsdag 31. Mars 2016 – blant planetens priviligerte.

Men det betydde også at dagen startet gresselig tidlig, med landing klokka 5 på morgenen. Og uten nåde rett til Auckland sentrum, der mannskapet på en av byens Maorikatamaraner, eller waka’er som de heter på Maori, ventet.

Auckland har et eget miljø som bygger, drifter og seiler kopier av Maorienes histroriske wakaer – katamaraner med overbygg og seil. Allerede på 1300 tallet hadde noen av de første Maoriene som kom til øya slike raske båter, som de krysset Stillehavet med fra Hawaii og Polynesia. Og ikke som vikingene i maks 6 knop på en god surf, men helt opp i 20 knop. Det er ubegripelig raskt med 700 år gammel teknologi. Vikingene ville revet seg i håret hadde de visst hva som foregikk i Stillehavet. De moderne båtene er bygget som nøyaktige kopier, men delvis i moderne materialer. En av båtene er satt opp med et solcellepanel koblet til elmotor på propellen som gir permanent framdrift på 3 knop i godt vær. Ikke fort, men det får rekkeviddeangsten til elbilparken hjemme til å virke gammeldags. Og med en dose moderne teknologi og urfolkets historie og identitet skåret iSlik nn i dekorasjonene på båtene, seiler flere slike båter i Stillehavet med ungdom som vil lære om historie, seiling og ofte egen Maoriidentitet. Som statsråd Lehmkul eller de andre skoleskipene, bare med 500 år eldre historie og 5 ganger så stort hav å seile på.

Vel verdt et besøk for almenndannelsen i norsk folkehøgskole, og ikke minst for et godt, forfriskende bad etter over 30 timer på reise!

Auckland sentrum kunne vi bare unne en kort visitt, før vi satte kursen mot Waitomo. Auckland har et trafikkproblem viste det seg, selv om vi unngikk det verste rushet. 1 million innbyggere – som fordobles innen 10 år. Antakelig derfor det står om lokaltogutbygging i avisa i dag.

Med den samme solide røde Transiten som i fjor pluss en til av samme kaliber, gikk turen via en handlestopp i varm kveldssol til Maraen hvor vi skulle tilbringe de første to nettene. Marae er maorienes forsamlingshus, til hverdags og til fest. Her samler de røttene sine gjennom bilder av sine eldre og dekorasjoner som hører til den enkelte stamme eller gruppe.

I forsamlingssalen ligger 20 madrasser på rekke og rad. Omkranset av tiår med fotografier av lokale maorier fra fortiden. En uunngåelig debatt om snorking er rett rundt hjørnet.

Men før det, glede over et godt tacomåltid, innkjøpt av våre guider Beth og Tanner, og tilberedt med god innsats fra dagens kjøkkengjeng. Slik skal vi få riktig god mat hver dag.

Vi har beskrivende bilder fra seilturen i Auckland, men for å få tak i dem må jeg lete opp noen fotografer. Det kommer!

Vi lar høre fra oss igjen – følg med..

Ord: Knut STåle.

DSCN9193 DSCN9226 DSCN9189 DSCN9188 DSCN9176 DSCN9174