//Dag 6

I dag dro vi fra Amani Senteret klokken 09. på morgenen. Det første vi gjorde var å dra til en apepark. I parken levde det frie, men tamme aper. Selv om de kanskje virket litt skumle og rare i starten, ble vi fort kjent med dem og storkoste oss med å gi de mat. Da vi hadde gitt dem en hel pose med mais dro vi videre for å møtte noen gutter på en fotballbane som var en del av Fanaka prosjektet til KRIK. Guttene var rundt vår alder, men noen var også yngre. Fanakaguttene bor i slummen, men gjennom sport prøver KRIK å hjelpe dem. Fanakaguttene og borgerne spilte to kamper mot hverandre, og det var helt klart de som var best.

Det som foreløpig har gitt sterkest inntrykk tror jeg er synet av noen av guttene som ikke spilte fotball. Disse guttene var gatebarn som gikk rundt med limflasker som de sniffet på for å ruse seg. Det var en helt uvirkelig opplevelse å se en gutt på 6 år som var så rusa at han hadde problemer med å gå!

Når vi hadde spilt nok fotball dro vi til en liten slum kalt Kariowa for å se hvordan Fanaka-guttene bodde. Det var veldig trangt der, og en av Fanaka-gutta bodde sammen med 6 andre i et bittelite rom med bare en seng! Var en veldig sterk opplevelse å få se hvordan disse ungdommene bor.

Etter slumvandringen dro vi til byen for en kjapp lunsj på en afrikansk restaurant. Her spiste vi lokal mat noe som falt i smak hos de fleste av elevene. Etter lunsjen skulle vi igjen besøke en slum. Denne gangen var det Mathare slummen som sto for tur. Mathare slummen er Kenyas nest største slum og det bor rundt 800 000 mennesker der ifølge lokalbefolkningen. Mens vi var der besøkte vi et barnehjem kalt «Good Samaritan». Her bodde det over 300 barn, noe som overrasket oss alle med tanke på at barnehjemmet ikke var spesielt stort. Lederen på barnehjemmet viste oss rundt og fortalte oss om bakgrunnen til noen av barna. Noen av ungene var blitt funnet helt nyfødte på søppeldynga av tilfeldige forbipasserende. Det var altså bare flaks at flere av disse barna enda var i livet. Flere av jentene i klassen hadde problemer med å dra derfra etter at de hadde sett de nydelige babyene som bodde der.

Når vi dro fra Mathare, og startet hjemover mot Amani Senteret, var alle ganske utkjørt både fysisk og psykisk. Det tar virkelig på å oppleve så mye forferdelige ting, men jeg tror vi vil få mye ut av det i ettertid. Jeg vet vertfall at denne turen har fått meg til å tenke over hvor utrolig privilegert jeg er som er født i Norge!

– Karianne