Søk plass
Hjem  |  Ukategorisert   |   Erewhon. Til fjells igjen!

Dag 13, 17. Mars.

På et tidspunkt begynner Forden vår å riste mer enn vanlig, heldigvis ikke fordi det er noe galt. Vi er over på grusvei på vei mot Erewhon station, og gps’en går i hvitt. Vi tar det som et godt tegn, for vi VIL nemlig ut i villmarka. Vi kjører over ei lang, smal bro med utsikt mot enorme elvesletter, og brekledde fjell i horisonten. Og mount Sunday, som ble mer kjent som Edoras i Ringenes Herre. Jeg får noen assosiasjoner til ekspedisjonsbilder fra Himalaya med mørkebrune fjellklatrere i tjukke boblejakker, på vei mot basecamp i en Toyota fra rett etter krigen. Så ærverdig er ikke Transiten vår, det er sikkert. Men den kommer seg fram, gjennom to elveleier. Kjell og Leif merker at bilen støver ned og Kjell setter i gang sine egne hms tiltak med genseren foran munnen. Det er en viss forventning i den støvete lufta, utsikten er rett og slett storslagen. Lange gressletter med Herefordfe, Merinosau og hjort. Elvesletta er brei som en liten kommune, og vi aner et spennende scenario i vårflommen. Innerst i dalen Strekker brekledde fjell seg mot himmelen, og der oppe kan man se ned på vestkysten på andre sidenav landet. Her oppe er det faktisk mange New Zealendere som aldri har vært. Men her er vi.

Vi krysser først ett elveleie som er måkt fram med bulldoser og så ett til, med en liten bekk i. Vi passerer flere flokker med tamhjort i innhengning og noen solide okser før de velvoksne Claydsdale hestene hinter om at vi er nesten framme.

På tunet blir vi møtt av husfrua i arbeidsantrekk- shorts, ullstrømper til opp på leggen i solide arbeidssko og tjukk ullgenser. Vi finner veien inn i en liten, frodig hage med rhododendron, blomster og til og med to bjørketrær, og inn i et gjestehus fra gode gamle dager. Med enkel standard, men som gir flere en følelse av å komme innom hos et par amerikanske besteforeldre. Over peisen henger en bukkeskalle fra en Merinobukk, og et hjortehode med voksent gevir har fått plass i hjørnet over tv’en. Som ikke er flat. Her liker vi oss!

Alle får seng å sove i, og snart er middagen under arbeid. Det er tid til å vandre en tur rundt langs gjerdene og betrakte de store hestene. Og etter middag en tid for noen til en skumringstur over gresshaugene bak gården for å se utover dalen og elvesletta. Det meste av turen ser vi ikke ett eneste lys i hele dalen, som strekker seg flerfoldige kilometer nedover. Kjeld er lett med på å få Siri til å tro vi nettopp har gått over en ufo landingsplass. Og at det er faktisk i kveld de har tenkt seg innom igjen..

Kosestua blir kino for kvelden, og etter ord for dagen i dag av Anne Elin, blir det Gudene må være gale 1 på dvd. Ute er det alldeles svart, og kjølig.

Klokka 6 på morgenkvisten er det ennå kjøligere. Men en gjeng ivrige friluftslivelever har bestemt seg for å gå på soloppgangstur på mt Sunday, eller Edoras. Vår turleder Noah foreslo det kanskje mest på spøk, men når 5 stykker sperret opp øynene og svarte Yeah Let’s do it! Var det bare å følge opp. Transiten må skrapes for is faktisk, og er lite startvillig. Men etter en stund står de heldige morgenfuglene ved Edoras kongsstol og ser sola krype nedover fjellsidene på andre siden av dalen. Og da har allerede et lilla nordlys, som må være sørlys her, sveipet over himmelen! En sjelden flott start på dagen.

Hjemme på ranchen venter frokost, og vi som har booket oss opp for en tur i hest og kjerre er neste par ut. Før lunsj er Eirik, Ask, turledere Tanner og Noah og jeg klar til å klyve ombord. Vogna er av den gode gamle sorten, men oppdatert med busseter med hestelort på og skivebremser. Hjul av tre og metall er erstattet av smale traktorhjul. Foran står to renrasede Claydsdales og en blandingshest.

Det blir snart klart for oss som har tenkt hest er best som pålegg at trekkdyra ikke bare er kjøtt og flesk. De har hvert sitt unike lynne og er noen luringer. I spann med andre kan hestene både finne på å gjøre hele jobbem alene, eller bare dilte med og late som de jobber. En fullvoksen hest veier opp mot 900 kilo og er blant de beste arbeidshestene som finnes. Betydelig større enn fjordingene hjemme. Vi drar ut over hei og litt skog bak gården, og får høre hva slags jobb disse hestene kan utføre. To unge jenter styrer spannet, den ene mest som grindåpner. Erin er fra England, kom hit på besøk og har blitt i to år.

På veggen i huset henger bilder av et 20spann. Tjue hester i ett spann foran ei enorm vogn med saueull. De var ikke hverdags såklart, men mulig, og skjedde en gang iblant back in the days.

Hestene har vært arbeidskraft på sauegårdene her oppe i over 100 år, og kom hit med skotske innvandrere. Med saueflokker på flere tusen dyr spredt over områder det tok flere dagsmarsjer å komme rundt, ble hestene helt nødvendige.

Nå er de ikke nødvendige lenger. Som Fjordingene hjemme. Men bonden på Erewhon bruker hest til alt, og vil ikke ha helikopter. I kveld er han ute, oppe i en av dalene med gårdsfrua, to hester og noen hunder for å samle sauer. Tilbake i morgen. Det er seinsommer og dyrene skal ned til klipping. Med 30 millioner sauer (!!) er det ikke rart New Zealand har verdens raskeste saueklippere.

Med kjerreturen vel overstått er den friske morgenen med høstskarp luft blitt til en varm sommerdag. Fra isskraping til solkrem. Vi får et veldig generøst tilbud om noen kortere rideturer i sal til en billig penge, og etter lunsj er det gutta som stiller. Kjell, Siri, Ingeborg og Johannes har vi sendt på tur til mount Potts – 2180 moh. Men Kristian, Preben og oss gamle stiller med hjelm og godt humør. Noah stiller med grønn cowboyhatt i anledning st. Patricksday som var i går.

Turen som skulle bli ti minutter blir nesten dobbelt så lang, og vi sitter høyt og går gjennom cowboytemaer vi husker. My ranch is bigger than yours. – Yeah, sure. Your round in the saloon tonight. Your horse is farting. Hestene er enkle å ha kontroll over, noe som er veldig fascinerende for oss som er blanke på området. Hestekreftene lunter rolig avgårde og gir umiddelbar respons på tømmene og enkle kommandoer. Preben vil kjøpe hest når han kommer hjem, og Tanner could get used to this. Kristian kunne lett ridd et par dager til. En suksess, og ikke ei jente var å se i salen. Hmm..

Etter en høy avstigning er det ennå bare tidlig ettermiddag, og som de ordentlige friluftsfolkene vi er fyller vi flaska og labber oppoverbakke. Kristin lar seg lokke med etter en god formiddagslur og litt lesing i hengekøya. Anne Elin, Leif, Karoline,Eirik og Ole Martin følger i lærerens fotspor.

I store deler av Ringenes Herre ser terrenget så utrolig lett forsertbart ut, så vi strener rett opp bakkene fra beitemarkene der det ser fint ut. Etter 7 minutter er den ene skoen til Eirik full av gjørme. Det skal bli verre. Vi siger oppover til et fint utsiktspunkt og koser oss med snop, men der sier første par takk for seg. Under tvil fortsetter Karoline og Anne Elin med meg og Leif. Allerede etter 100 meter blir stikkebuskene plagsomme, og Karoline gir klar melding om at Æ snur. Med litt list får vi henne med gjennom krattet, og lokker med mer utsikt. Ikke lenge etter er det nok og jeg og Leif fortsetter for oss sjøl. Nede i gressbakkene et sted er Eirik og Kristin på nedtur da Eirik treffer blink på en solid kuibæsj. Ifølge hans egen beskrivelse skulle seansen vært filma, fallbanen var nøyaktig som Donald på tegnefilm og nedslaget selvsagt midt i smørja. Bæsj oppover låret. Vi skulle definitivt sett det.

Men vi krangler oss gjennom det som skulle være en enkel grressbakke, men som er full av noen alldeles forræderiske planter som setter det ene blodsporet etter det andre oppover leggen. Det stikker, og vi må liste oss. Jeg tenker i mitt stille sinn at det er dette som skjer når utenlandske turister blir utledd hjemme i Norge fordi de sier naturen er farlig. Tull, sier vi. Dere har bare ikke peiling. Og her går vi i ankelsokker og shorts, i et buskas som enhver innfødt ville kledt seg solid inn mot.

Jaja.

Vi finner oss et stille sted, inngår våpenhvile med gresset og spiller betagende musikk fra Ringenes Herre på Leifs suverene bærbare høyttaler. I stillhet tar vi inn hvert inntrykk vi kan finne. Sola skinner gjennom vaiende gresstrå. Klokka er 5 og sola på hell. Det suser i gresset. Skyggene fra skyene driver over de store elveslettene, mot vest lyser breene, sola varmer. Vi spiser sjokoladenøtter og synes det står til. Det er nesten litt rørende, og vi fantaserer litt om hærer til hest som stormer over sletta i en støvsky, på vei mot Edoras på vår venstre. Jeg spekulerer på om dragene fra filmen kunne sett oss hvis de plutselig kom kastende ut av kløfta som ligner på Helmsdjupet på andre siden, og hvor jeg i så fall burde hjemme meg. Musikk får tankene til å fly, og utsikten er så full av inntrykk.

Nedi hogget får vi øye på den lysende rosa Fjellrevensekken til Karoline, og ser at hun og Anne Elin har rotet seg bort i stikkebusker. Jeg forestiller meg hvordan diskusjonen sikkert går høyt der nede på energisk sørlandsdialekt og Hardangerdialekt.

Enda lenger nede på veien drar Big Red – Forden vår- for å hente fjellfarerne fra den lange turen. Den er bare en rød prikk og det virker som det er kort tid til middag, og langt ned. Vi legger en plan om å følge i sauenes fotspor, og planen er en suksess. Vi kommer ned til et kjøkken i full sving, og Kristian legger kokkehendene sine på fiskefiletene som skal bli middag. Det går unna med sitronpepper, salt og pepper, og det er bare å glede seg. Ikke lenge etter kommer lykkelige fjellfarere ned fra sine 1400 høydemeter, en seig men flott tur. Siri har ennå energi til å juble og gi en high5, og snart vokser køen på den ene dusjen vi har. Men den går unna- dusje kjapt er blitt en vane.

Under effektiv ledelse av våre solide amerikanske turledere og med villige hender blir det god lukt på kjøkkenet, og de to hestejentene er invitert på middag og kommer innom. Det er interessant å høre om hverdagene på et så avsides sted, om filosofien til gårdeieren om hestehold og om cruiseturister fra Tamaru. Som er en av de små øystatene ute i øst. Der har de ikke så mye å gjøre, visstnok, så cruise er noe å holde på med. Og de synes det er rart det de ser her oppe. Kanskje som byturister fra amerika i Geiranger.

Etterhvert er vi rene i tillegg til å være glade, middagsoppvasken går unna og vi benker oss i de lekre 80tallsmøblene i stua under bukkeskallen og hjorten. Siri sin tur til å ha ord for dagen. Hun er ikke den første som stiller med spontane og impulsive tanker, men det er mange tanker og følelser som kan deles rett fra hjertet uten å ha øvd først. Vi tar imot Siris tanker om å bruke naturen for det den er verdt med åpne ører. Siri er også takknemlig for turen og klassen, slik nesten alle har satt tydelig ord på, og sånt er fint å høre for oss alle i rene ord. Vi ser frem til de kommende stundene med ord for dagen!

Hestejentene har lånt oss alle Ringenes Herre filmene, og det går mot ei lang natt foran tv’en. For den som klarer å holde seg våken. Klokka halv elleve er minst 5 gått i køya. Den tjukke gamle tv’en lager dobbelt så mye lyd som nåtidens flate, og det vibrerer nesten litt i kjøkkenbenken når dragene

herjer og slåss. Mulig vi må mute litt.

Kanskje må vi skrape litt is i morgen også. Før vi sikter mot neste høyfjellslandskap, mount Cook. I morgen er det nye mil å kjøre, en turkis høyfjellssjø å bade i og en skulder å sove på i minibussen. Vel å merke når vi er nede i lavlandet rundt Christchurch igjen på ordentlige veier. Før det er det bare å holde ut ristinga, og nyte et eventurlig landskap.

Kjell får vel finne fram genseren igjen hvis det fortsatt støver på bakerste benk.

So long-

 

Foto Ask