Søk plass
Hjem  |  Ukategorisert   |   Camino de las Yungas

1-IMG_3216The North Yungas Road, Groves Road, Coroico Road eller The Death Road. Veien mellom La Paz og Coroico har mange navn. For de fleste turister er Dødsveien navnet og strekningen mellom passet på 4650 moh og ned til Coroico på 1200 moh.

Idag er Dødsveien en turistattraksjon som blir av mange opplevd fra sykkelsetet. Overgangen fra kjølig Altiplano fjellterreng til jungel er noe av det som gjør veien helt unik og friheten og åpenheten med å sykleveien eren fin måte å få med segogså dette. I løpet av den 64 km lange nedfarten er det først en lang strekning med asfalt sykling blant bratte fjellvegger og vakre fossefall. Etterhvert kommer en til det punktet der den nye veien skiller lag og sykkelturistene tar ensving til høyreog begynner på gruspartiet og det som regnes for «verdens farligste vei». Veien er brukt til vanlig trafikk når hovedveien er av en eller annen grunn stengt, men ellers er den nesten fri for trafikk. Stort sett er veien som en hvilkensom helst grusvei. Ikke brattere enn at en lastebil kan ta seg fram og ikke smalere enn at to biler kan møtes i fart uten problemer. Det er noen parti det eksponeringen til dalbunnen er dramatisk og veikvaliteten så dårlig at en kan undre seg over at biler i det hele tatt kan ferdes der uten mekanisk kollaps. Men de strekningen er i mindretall og i sin helhet er Dødsveien først og fremst en flott naturopplevelse og morsom rute å nyte fra sykkelsetet. Det at en utforkjøring fra veien kan ha veldigalvorlige konsekvenser er ikke til å unngå og sikkerhet er fra første stund i fokus blant turoperatører. Vi ble utstyrt med gode sykler, alle med hydrauliske skivebremser (takler varmedannelse bedre enn noe annet), Downhill dekk (vanskelig å punktere,best mulig grep og bremseevne) og demping både foran og bak (tar seg best mulig fram i ulendt terreng, minimal utslag på styringen fra steiner og hull i veien). Alle fikk utdelt helhjelm, albue og knebeskyttere.

Vi begynte dagen i strålende sol. De første tusen høydemeterene gikk overaskende fort unna på en god asfalt vei med minimalt med trafikk. Temperaturen steg etterhvert som vi tapte høyde og solen bidro til lett og god stemning i gruppen. Selskapet stilte med forfriskninger og samlet gruppen gjevnlig for å se at alle hadde det bra. Stemning ble noe mer anspent når vi svingte av asfalten og samlet gruppen en siste gang før begynnelsen på gruspartiet og det som regnes som den store turopplevelsen. Vi justerte utstyret, tok til oss godt med vann, slo på GoProen og trillet videre nedover den verdensberømte veien. Noen fant det passende å holde følge med den fremste guiden, mens andre fordelte seg blant de to andre guidene etter fartslyst. Til enhver tid var det en bil foran gruppen, en guide foran første deltager, en guide en plass i midten, en guide helt bakerst og en følgebil. Med gjevne mellomrom ble hele gruppen samlet, guidene filmet og tok bilder og det var mulighet for å bytte ut sykler med mekansike utfordringer som girsvikt og punkteringer. Den første gruppen kom etterhvert til et av de mest kjente bildemotivene på ruten og stoppet for å benytte muligheten for å dokumentere turen. Etter en stund ble det klart at resten av gruppen hadde brukt vel langt tid og var enda ikke kommet fram til de første. Guiden som hadde vært fremst syklet oppover veien igjen og etter kort tid ble møtt av den siste gruppen syklende nedover med bilen tett bak. Det viste seg at Maria hadde ved et uhell veltet og dermed havnet utenfor veien. Hun hadde falt flere meter ned en bratt skråning og skadet ryggen. Selv om uhellet skjedde utenfor synet til den nærmeste syklisten bak henne ble hennes rop om hjelp hørt av to medelever. De var raske til å stoppe og varsle bl.a. den siste guiden som handlet raskt og presist. Båre ble hentet fra følgebilen og Maria ble beordret til å ligge i ro. Flere mennesker klarte å komme seg ned til Maria, få henne opp på båren og inn i følgebilen. Når gruppen endelig ble samlet ble de to lærerne som var med på turen, men som hadde vært med i den første gruppen, informert om situasjonen. Det ble umiddelbart besluttet at Anders, som har best spanskferdigheter, skulle bli med til nærmeste sykehus som ligger i La Paz. En medelev, sjefsguiden og Anders kjørte tilbake samme vei de hadde kommet til nærmeste ambulansebase der alle ble fraktet med ambulanse videre til La Paz. Underveis gjorde guiden avtale med Cemes klinikken i LaPaz om å ta imot pasienten. Allerede kl 2000 samme kveld ble operasjon for brudd i L2 og L3 virvel igangsatt. Mens dette pågikk forsatte resten av gruppen turen som planlagt.
Operasjonen kunne bekreftes vellykket natt til 13 mars. Maria har full bevegelse og veldig god progresjon med rehabilitering. Den første dagen etter ulykken ble brukt av lærerne på turen til å sikre at alt som kunne bli gjort for pasienten var igangsatt og for å orientere seg om muligheter videre. Det ble besluttet at støtteapperatet som var kommet på plass i La Paz var så god at begge lærerne kunne reise videre med resten av gruppen tilbake til Peru 14 mars for å ivareta beredskapen på turen videre. Misjonsalliansen er hennes norsktalende kontakt under sykehusoppholdet i La Paz og bidrar med støtte og besøk daglig. En engelsktalende representant ved klinikken er hovedkontakt mellom sykehus og forsikringsselskap og jobber for å få Maria tilbake til Norge så fort som mulig når hennes helsetilstand tillater det. Inspektør ved Borgund Folkehøgskole hjemme i Ålesund jobber kontinuerlig med oppfølging av alle parter.
Turen ble ikke slik vi hadde tenkt den skulle bli 12 mars, men utfallet av denne tragiske hendelsen har likevel vært best mulig tross omstendighetene. Den detaljerte beredskapsplanen som var etablert lenge før klassen forlot Norge ble fulgt og fungerte for å sikre at både Maria og resten av klassen ble best mulig tatt vare på i løpet av perioden etter ulykken. Selskapet som ble brukt for å gjennomføre turen på Dødsveien var meget profesjonelle og leverte presise og raske beslutninger og handlinger som til slutt viste seg å bidra sterkt til at Maria har det så bra som hun har det nå. Klinikken som Maria er på er blant de beste i La Paz. Hun har tett oppfølging av dyktig helsepersonale og fagpersoner som jobber effektivt med forsikringselskapet hennes for å få en så god og rask som mulig retur til Norge. Misjonsalliansen er en kjemperessurs som stiller to ansatte og utallige voluntører til disposisjon slik at hun får jevne besøk og det hun trenger personlig i de kommende dagene.
Klassen er fortsatt veldig preget av det som skjedde. Det var tungt å måtte forlate Maria i La Paz, men alle fikk sagt skikkelig ha det. Gruppen brukte god tid kvelden etter ulykken til å dele følelser, samtale og jobbe gjennom det vanskelige siste døgnet. Selv om vi er en mindre i grupppen som reiste tilbake til Peru er Maria med i tanker og gjennom jevn kontakt med klassekamerater og lærerne. Maria er en utrolig sterk og modig jente som gjennom hennes evne til å takle denne meget vanskelig situasjonen er en inspriasjon til oss alle. Vi ønsker henne alt godt i perioden som ligger foran. God bedring og god tur hjem Maria. Du er råtøff!