Søk plass
Hjem  |  Ukategorisert   |   Aoraki mount Cook. New Zealands tak.

Fra et spennende opphold under mount Potts går turen rett videre til neste fjell. Mount Cook er landets høyeste fjell, 3751 moh, oppkalt etter James Cook som observerte det fra sitt skip på slutten av 1700 tallet. Maoriene hadde forlengst gitt fjellet navnet Aoraki. Og gitt det en sentral plass i sin egen mytologi, som det stedet hvor deres forfedre først landet da de kom til Aotearoa – den lange hvite skyens land.

Her er det ikke mange fastboende. Men et vandrerhjem, et nokså luksuriøst hotell med høy Asiafaktor, den koselige The old mountainer cafe og Sir Edmund Hillary alpine center. Dessuten har DOC – department of conservation – et flott infosenter, hvor innholdsrike utstillinger fortleller den alpine historien om seire og tragedier på det store fjellet. Her er også radiovakten som hver kveld har samband med de bemannede hyttene i fjellene, for å kontrollere at alle som har booket en seng i høyden er der de skal være.

Og i går kveld på hyttemøtet klokka 7 var det en delegasjon fra klassen vår som ble meldt inn fra Mueller hut. Det skulle selvsagt vært hele klassen. Men i år var vi maks uheldige, og hytta med 24 køyer var fullbooket allerede for en måned siden. Dermed sendte en demokratisk loddtrekning Trym, Geir, Mikkel, Mari Sofie og Irene på høydeopphold på 1800 moh.

KST_0543 KST_0545

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Men vi blei alle med på turen opp, så etter tidlig lunsj gikk vi fra parkeringsplassen i dalbunnen mot en frisk stigning og mengder av trappetrinn. Her er det system på stiene, folk skal gå på ordentlige stier synes New Zealenderne. Kanskje de ikke vil vi skal skade oss. Eller kanskje det er naturforvaltning, det som heter kanalisering av ferdsel. Minke slitasjen på naturen. Stien opp går i så bratt terreng at det ville ikke gått uten en ordentlig sti.

Med minst 4 syke sjeler går det ikke unna. Men det er greit. De som derimot blir borte i en røyksky er de faste raske mennene. Ingen nevnt, ingen glemt. Det blir etterhvert alvorsord med læreren på toppen når vi omsider når dem igjen. Gå aldri fra flokken din. Heldigvis er det stødige folk i klassen vår som klarer seg sjøl. Men på gruppetur er det noen regler.

KST_0553 KST_0549

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hvem skulle tro disse gutta kunne by på pedagogiske utfordringer? Og ikke minst lurer vi på hvordan konfirmasjonsbildene så ut.

Vi går fra slakk, tett skog, via stupbratt skog til bratt åpent lende før det er lunsjtid og fototid. Gruppebildet blir uten de raske menn, men vi har da flagget vårt!

KST_0558

Disse trappene kunne nok fått enkelte planleggere i den norske turistforening til å bli rørt til tårer av glede. Men de kunne også fått mange til å fly i flint i leserinnlegg i medlemsbladet Fjell og vidde. Vi er visst ikke helst sikre på hvordan vi vil ha det i den norske fjellheimen.

KST_0565

KST_0562

Fanny og Christine prioriterer helse foran gambling og snur. Irene derimot er den lykkelige vinner av ei køyeseng på hytta og holder ut forkjølelsen. Sammen med Marte, som heller ikke er i slaget, men skal opp likevel. Så sånn blir det.

Og Mari Sofie skal av alle ting få hilse på storesøster der oppe på hytta, som kommer kjørende fra studentlivet i Dunedin og tar turen opp sammen med noen venner.

Oppe på 1800 meter er det høyt og fritt. Øverst på ryggen hytta ligger på ligger mt Olivier, som var det første fjellet Edmund Hillary klatret. Men det mest berømte fjellet han klatret var mount Everest, og han var den første i verden. I en alder av 80+ tok han turen opp til Mueller hytta og åpnet den 5. hytta i 2003. Han fortjente sin adelstittel.

Flere av jentene kommenterer at hytta er uventet stygg. Vi har jo våre indre bilder av turistforeningens røde og brune trehytter med smårutete vindu, men dette er en bølgeblikkbunkers som er boltet fast i fjellet på en stålramme. Så rødfargen hjelper lite på kosefaktoren. Utedoen er den mest solide vi har sett, en totonns stålkasse med steinkasse under, på et to meter høyt stativ.

KST_0575

KST_0577

KST_0583

Det er en grunn til at dagens hytte er den femte. Den tredje dro avgårde i et snøskred før noen rakk å ta den i bruk. De andre blei mer eller mindre utslitt av vær og vind. Ikke å lett å tenke seg her vi sitter i shorts i sola. Men vinteren er noe helt annet, med vindstyrker over sterk orkan, og årsnedbør på 5-8000 mm. Ei norsk turistforeningshytte ville ikke klart seg under sånne forhold. Så hytta får heller være stygg. Men trygg.

På infosenteret kan jeg lese om klatrere som har vært isolert i to uker på ei annen hytte i en vinterstorm. Andre i to uker i ly i en bresprekk, og tilogmed på toppryggen av mt Cook har klatrere ligget nedgravd i over ti dager værfast i påvente av å bli reddet ut.

I minneboka på DOC’s infosenter står det over 200 navn på mennesker som har mistet livet på og rundt mt Cook i den moderne alpinismens tidsalder. Den alpine klatringen har solid status i friluftslivverdenen, men endel av statusen risikoen gir har en mørk side.

Likevel håper jeg synet av en fjellkjempe tiltaler noen. Vi har alltid klatret, og følelsen av å være på et stort fjell i flere døgn er nært noe av det mest tilfredsstillende, og samtidig krevende, som utemennesket kan begi seg ut på.

KST_0579

Men i ettermiddagssola er det mer nærliggende å nyte utsikten, og bare la seg fascinere av mount Cook. Trym ser etter hytteverten Rob, for her skal papirene være i orden. Bookingen fra disken nede i bygda skal meldes inn, og likedan meldes inn der nede når man kommer ned. Kontroll på alle. Trygt. Rob er som alle andre frivillig hyttevakt, og tilbringer ei uke her oppe mot kost, losji, møte med interessante mennesker, og en fantastisk utsikt.

Klokka 5 forsvinner sola fra platået rundt hytta, og det er på tide å sette kursen ned. Avskjed med de utvalgte, som ennå ikke vet at de skal koke bort i leide dunsoveposer og ullundertøy etter formaninger om hvor kaldt det kommer til å bli.

Med en rød stripe kveldssol bikker vi over kanten på ryggen og ned mot dalen. I en liten time til skinner sola på toppen av mt Cook mens vi går nedover. Nede i skogen er det skumring, og nesten nede i dalen er det stjernene og en halvfull måne som er utsikten. Nok månelys til å gå i.

14-KST_0624

12-KST_0616

13-KST_0619

Denne krabaten satt plutselig to meter foran meg på stien uten tegn til å flytte seg. Ikke før kameraet var halvannen meter fra. Med et sånt nebb er det ikke lurt å gå nærmere. Kea er verdens eneste alpine papegøye, og en luring. Den stjeler som en ravn og er flygedyktig som en falk. Og slu som en rev.

Beth har allerede middagen i ovnen, for med den forstrekte foten blei det ingen siste tur opp på Muellers før hun forlater New Zealand. Deilig lukt fyller kjøkkenet på vandrerhjemmet når vi stiger inn, og enda er det tid til en dusj.

Der oppe under the southern sky sitter 5 glade vandrere og ser stjernehimmelen bre seg utover, med den lett synlige melkeveien som det største blikkfanget.

Mens vi ikke er fullstendig nedbrutt over å legge oss rene og varme her nede. Takk for i dag.