Søk plass
Hjem  |  Ukategorisert   |   Å stå på kanten av stupet.

Ord: Silje

Tenk deg at du står på en plattform 134 meter over et juv. Plattformen vaier ganske mye, for den henger kun i tre stålvaiere. Det er digre fjell på begge sider, og rett ned er det ikke annet enn en stor steinrøys med litt vann sildrende gjennom. Du får festet begge bena sammen i en strikk, hopper ut på kanten, og får beskjed om at «nå er det bare å hoppe». Hva hadde du gjort?

Den følelsen er det mange som har vært utsatt for i dag. Nå var riktig nok dette det høyeste hoppet, og noen, inkludert meg selv, valgte litt lavere hopp, men 70 meter fritt fall er absolutt høyt nok det og! Vi har fått kjenne på en god dose frykt, nerver, og følelsen av at man gjør noe som strider kraftig imot all logisk sans.

Det var tre forskjellige aktiviteter vi gjorde i dag. Det første var Kawarau Bridge Bungy, hvor man hoppet utfor en bro, 43 meter rett ned, hvor man kunne velge om man skulle ta seg en dukkert i samme slengen. Det andre alternativet var Nevis Swing, som er en gigantisk huske med 70 meter fritt fall. Den siste aktiviteten var Nevis Bungy, som er det strikkhoppet som var beskrevet først. Et par stykker var gale nok til å ta alle disse tre, mens de fleste valgte Nevis Bungy og Nevis Swing. I husken kunne man sitte to og to, og man kunne ta den baklengs, opp ned, og en rekke andre varianter.

Mens noen nå går gjennom bildene og videoene fra de forskjellige hoppene, er det utrolig morsomt å se alle de forskjellige ansiktsuttrykkene og reaksjonene. I det ene øyeblikket er det store smil og høy spenning. Folk prøver å være tapre, og tenker så lite som overhodet mulig. Kun sekunder etter, er det ren frykt i ansiktene mens de suser ned mot bakken, etterfulgt av stor lettelse over at strikken ikke røk denne gangen heller.

I dag har de fleste definitivt tøyd grenser, mens noen få har fått kjenne på å ikke ha nerver for slike aktiviteter i det hele tatt. Uansett hvilken av disse man har kjent på, kan vi konstantere med at vi er en stor erfaring rikere!

Følelsen kan ikke beskrives, det må bare oppleves.

 

Ord til bilder: Knut. Foto Knut S – eller de som selv opptrer som vettskremte.

Det verste av alt – vente på tur, og høre andre si DET ER SYKT BRA!!

Hvis jeg ikke tar mye feil er den røde strikken for de tjukke. Det var den jeg fikk.

What goes up must come down – eller omvendt her. Den reima ville ikke samarbeide med Tuva, og hun kom tilbake samme veien som hun forsvant ned. Opp ned.

GJORT DET!!!!! På tide å tekste mamma!!

Kjæm du hit ofte DU EILL??? Ikke alle klarte å fokusere såpass på kamera!

Hele verden snudd på hodet. Hele fryktsystemet satt i alarm. Ser ut som det er mye lyd her, men Ingrid fikk ikke ut en lyd akkurat her.

.. Men her var det lyd. Stay on this channel for et utvalg voldsomme filmer og lyder, eller følg med på instagram eller facebook!