Hva ER det Magnus holder på med her? Var det siste gang vi så ham? Får han en utmerkelse? Skal han sendes hjem?

Dag 3 er en åpen dag, og denne dagen blir spesiell. Åpen i betydningen av at i dag må folk finne og velge aktiviteter, men kan også velge friheten til å pleie helsa og hvile etter 2 døgn med 12 timers tidsforskjell. Historisk på turen har det vært mange trøtte på denne tida.

Spesiell i betydningen av at verden der ute kommer brått på en litt fjern tilværelse langt hjemmefra i dag.

Men det hindrer oss såklart ikke i å bruke kroppen! De 12 som meldte sin interesse for terrengsykling i går krympa til 3 i dag. Inkludert læreren. I et av verdens fineste, tilrettelagte terrengsykkelområder. Men det skurrer i systemet.

Snap meldinger om avbrutt tur og problemer for de andre klassene ute i verden flyr omkring. For første gang aner vi at turen kanskje ikke blir som vi har tenkt. Vi skjønner at Europa aldri kom seg på tur. Og det går rykter om at Norge skal stenge.

Plutselig blir det viktigere å sortere sant og usant, skille «noen sier» fra «UD melder», enn å google kartet over Rotorua. Det blir et aldri så lite ord for dagen over frokosttallerkenen, om at vi ennå ikke har fått bekreftet informasjon om noen endring av turen, at det ikke er sikkert alt det som skjer med de andre elevene ute i verden gjelder for oss – og ikke minst – vi er akkurat her akkurat nå, vi har denne dagen foran oss med hverandre, og det er bare å ta fart og gripe dagen!

Jeanett og Niels blir støttespillere i sykkelløypa, vi tropper opp på Planetbikes hos den eksentriske dama som ser ut som en pensjonert Hollywoodskuespiller, med en langhåra, voksen kar som assistent og mekaniker lenger inne i lagerbygget. Det er bare noen dager siden verdens største terrengsykkelsirkus har dratt fra byen – Crankworx. I ei uke er terrengparkene under gondolheisen og skogsløypene der vi sykler fulle av verdens dyktigste downhill- og freestylesyklister. En hashtag vel verdt å sjekke.

Men vi kjører på med «kids loop» i første omgang, før vi prøver å tråkle oss gjennom løypekartet mot Redwoodskogen med de gigantiske trærne. Der finner vi, som venta, resten av crewet vårt, de som tar dagens restitusjon til fots. Men innimellom is og nistepakker rundt rastebordet under et 40 meter høyt tre, er det enda noe som skurrer. Mobilene fylles opp av snapmeldinger om situasjonen hjemme i Norge og hos de andre elevene på tur. «De sier Norge skal stenge». «SAX må visst reise hjem». «Er det noen som er syke i Australia? Er de i karantene?»

Spørsmålene er mange og vi må ha en liten mantalk rundt isbordet igjen. Det er utfordrende å ha så mange sannheter som presser på. Og er det noe som er god allmendanning, så må det absolutt være å forstå hvordan verden lager informasjon, og hva som er sannhet for hvem. Vi blir på nytt enige om å gripe dagen. Vi sykler videre gjennom skogen, som ble plantet her på 20tallet, over ei bro med boblende vann under, og det er som å være i Jurassic Park. De andre ruller avgårde i minibussen til neste stopp, Kerosene valley, som tross et giftig navn er en oase av ei dampende varm elv i skogen utenfor byen.

Klokka nærmer seg 6, og den ene kjolen etter den andre kommer ruslende over veien til utestua på Backyard Inn. Vi skal bli henta av en buss, og dra til Tamaki maori village. Rotorua er et kjernested for maoriene, og for mange år siden dro to brødre ut i skogen og startet å bygge en by, der de ville øve, og vise, maorienes historie og tradisjoner. Nå er de kåret til verdens beste urfolksevent, og bussjåføren er maori og kan både synge, hilse på 44 språk, kjøre buss, og er en rakrygget maori. Vi kommer først til et nytt forsamlingshus, der en hel vegg fylles med bildefortellinger om legendene og mytene bak maorienes historie, og noen unge menn ønsker oss velkommen med dansetrinn og bevegelser som ser ut som en mer estetisk og fredelig variant av krigsdansen haka. I hånda holder de taiaha – en rituell stav, som symboliserer det eldste kampvåpenet maoriene har.

Etterpå tar bussen oss ut i skogen, og med litt lobbyvirksomhet blir Magnus chief på bussen vår. Høvding, rett og slett. Og bussen er ikke en buss etter denne turen, men en waka.

Med noen hundre tilskuere trygt og stille plassert i ring rundt inngangsportalen til maoribyen, blir Magnus stilt opp skulder ved skulder med noen andre menn. Og ingen damer. Det er tendenser til murring rundt akkurat det i stammen vår. Magnus holder maska mens en energisk maori leverer en solid, krigeraktig haka, til skrekk og advarsel, men som slutter med at han legger et bregneblad på bakken foran Magnus. Som nokså stille plukker opp bregna, og da har vi takket ja til en invitasjon i fred. Takk og pris.

Vi tas med rundt i skogen til forskjellige stasjoner og hytter, og lærer om tatoveringene, om veving, mannfolkene må øve haka, kvinnene får trene på sjonglering med skinnballer i snor, og vi konkurrerer i tradisjonelle konkurranser, som alle hadde til hensikt å skjerpe kropp, sanser og hode for strid.

Til sist kommer vi til kokeplassen, der maten vår har ligget i kokegrop i flere timer. Lammekjøtt, kumara (søtpotet), gulrot kommer dampende opp fra svære kokegroper. Med pokerfjes sier sjefsmaorien «Don’t fall into the hole. We cover, we cook, we eat». Til relativt trygg latter fra forsamlingen. Så bærer det inn i maraen, der er det forestilling med utrolig energisk sang, dans og selvsagt haka. Så skjønner vi at det er mattid!

Noen har vært lure, vi tror det var Tuva R med flere, og hvisket til noen maorier at Mina har bursdag. Og foran alle de andre turistene tar de seg tid til bursdagssang, og det blir veldig bra stemning rundt bordene våre! Vi blir stappmette av lammekjøtt, søtpotet, stuffing, sjømat, østers og kake, og ruller ut dørene i kveldsmørket. Bussturen hjem blir ikke mindre sangglad enn den forrige, med 4 runder i rundkjøringa i byen, før bussjåføren sier han ikke har sertifikat.

Stolt maori, men alltid fullstendig uhøytidelige, altså.

Et litt spent øyeblikk for Magnus.

Med et krevende publikum.