Fra et fjell til et annet. Etter stille fjelliv på mt Potts, kjørte vi ut igjen på den lange grusveien og ned på de flate Canterburyslettene der Christchurch ligger. Så i retning sør, og opp igjen på flatene foran the southern alps. Her ligger to skinnende turkise innsjøer, som lyser opp på googles satelittbilde. Lake Tekapo og lake Pukaki består av smeltevann fra breene og har samme farge som de små innsjøene under de vestlandske breene hjemme. Vi sørger såklart for et friskt bad der, og det instagrammes.

Kreativiteten i markedsføring tar aldri slutt i dette landet!

Lunsjene våre pleier å være brød og pålegg fra matposen, men det er mange interessante alternativ. Den langvarige immigrasjonen fra Asia har gitt kinamat til de fleste småkroker. Som her i Geraldine.

Lake Tekapo. Stranda er full av paraplyer, med asiatiske turister under. Vi vekker aldri så lite oppmerksomhet, siden vi bader og de ikke bader.

Pionerene i høylandet på Sørøya har noen paralleller til nordmennene som dro til USA. Noen ivrige og arbeidsomme brøytet veg for husdyrhold og landbruk langt utenfor allfarvei, og hadde med seg sine tradisjoner fra Englang og Skottland. Som McKenzie, som ble en av de store pionerene. Slik de passer seg når man er pioner, bygde de seg kirke på en høyde med utsikt over sjøen.

Jepp, det står ikke ta bilde på skiltet, men det gjelder innenfor dørstokken. The church of the good shepherd ble nok den naturligste åndelige samlingsplass når man levde av sau. Altertavle trenger vi ikke, tenkte byggherrene. Det som er utenfor her er det største Skaperen har levert, så la oss heller lage et stort vindu. På døpefonten viser kirkeverten meg alle de lokale og kjente fuglene fra regionen, inkludert kiwien. Og i kirka står en Jesusfigur som bærer et lam – men her bærer Jesus det slik som alle McKenzier mente man burde bære. Og ikke sånn som gamle kirkekunstnere malte. Adapsjon, heter det. Det blei nok lettere for bøndene å sette sin lit til en Jesus som faktisk så ut som han visste hvordan man håndterte dyr.

På plass i the Hermitage, som er det eiendommelige navnet på det lille stedet ved foten av mt Cook. Værskillet mellom øst og vest går over fjellryggen i bakgrunnen. Her kan skyene rulle dagen lang, uten skikkelig å få overtatt østaværet.

Toppeggen på selve mt Cook, 3754 meter. Bilde fra informasjonssenteret til Department of Conservation. Et krevende fjell, som har krevd flere hundre liv siden de første klatrerne utfordret det på slutten av 1800 tallet.

Oppvarming – vi er på en kort tur til the Fox glacier. Isfronten er på retrett, og har trukket seg tilbake 6-7 km siden 70tallet

Eksperimentering med lite macho posering, for å se om det genererer mer likerklikk

Du er ikke ordentlig turist før du har to solhatter og kjole. Stilen slutter aldri å forundre.

‘

Vi er i farta, og i rimelig bratte trapper forserer vi 500 høydemeter opp til utsiktspunktet ved Sealy Tarns. Vi skal til Muellerhytta på 1800 meter, men må se langt etter overnattinga vi har gledet oss til etter en bookingkrøll. De 28 sengeplassene er opptatt. Med nattetemperatur på 2 minus og uten soveposer prøver vi å tenke varme tanker om å tilbringe natta nede i dalen på YHA i stedet..

Majestetisk lunsj. Med frisk vind går ly foran utsikt.

Skjult i skyene ligger toppen av mt Cook, og på veien ned fra hytta kommer det snøfiller. Den mye omtalte stjernehimmelen over dalen bli litt middels med skydekket som ruller inn, og tanken om å sove i varm seng istedetfor 7mannskøye i ullundertøy og jakke med et teppe, blir til å leve med. Det blir siste dagen på en stund vi ser Sander gå normalt, siden han sprang omtrent hele veien ned. Våre siste 1000 høydemeter på denne turen!