Minner fra dag nummer 1. Utrolig lenge siden. Etter dag to virket det som vi hadde vært her i en uke. Lang reise, mange inntrykk fra Quatar før vi i det hele tatt kom hit, og mange slags landskap og ting å se på fra storbyen Auckland og ut til de grønne åsene i Waitomo. Hvor vi helt fullstendig blåste i soling, og gikk under jorda.

Men det var bare til etter lunsj. Vi er jo i et land med mye geotermikk – vulkaner, varmt vann og boblende gjørme. Og etter en kjøretur der google feilet igjen pga de utrolig svingete veiene på New Zealand, var vi ved den sorte stranda Kawhia. Med 4 spader i bagasjerommet. Muligens kirkegårdsspader, siden Maraen vi bodde på hadde egen kirkegård, for ikke å glemme at selve soverommet vårt jevnlig blir brukt til begravelser…

Jaja. Under Kawhia er det stor geotermisk aktivitet, og dermed kan man ved riktig tidevann grave seg sitt eget varmebad! Noen få turister og lokale hadde funnet veien dit før oss. Vi gravde og gravde, og badet i voksne bølger som rullet inn fra Stillehavet. Vannet som kommer opp fra sanden er rundt 40 grader varmt, en behagelig temperatur på en litt overskyet dag med bare 19 grader.

I en time eller to nyter i å varme oss i de små kulpene, og løpe noen turer ut i bølgene. Før tidevannet sender en lang bølge innover sanden, og fyller det varme badekaret med kjølig stillehavsvann. Moroa er over, og vi er over i fasen med skifting med akkurat litt for lite håndkle. Og kasting av sand, som har pågått mer eller mindre hele tida.

Vi vasser gjennom sanden til bilene, og igjen skal Kristian ikke telle høyt hvor mange ganger amerikaneren bak rattet kveler motoren. Driving the «stick» er rett og slett noe amerikanerne ikke forstår, men Dayton har talent!

Gjensyn med gamle 232! Etter å ha forkastet Forden vi fikk på dag 1 etter 4 timer, fikk vi jammen den samme leiebilen som rektor Sven og jeg oppdaget landet med i 2013. Hakket mer sliten. Men fortsatt med elgen på bakruta, som vi ga guide Tanner i fjor.

Kristian tenker nok ikke på at spaden kanskje er en kirkegårdsspade, men den gjør nytte for oss levende også.

Jobbe for moroa, det er passelig for en friluftslivklasse! Grave våt sand er verdens minst effektive graving.

Fascinerende, flott og stort landskap. Bølger fra et hav som går rundt halve planeten.

Plutselig slår Jonas til, helt ut av det blå. Ekstrem spenst og fart, som såvidt lar seg fange av kameraet. Vi tror det bare er bevegelsesglede, en stund.

.. Men Jonas har muligens kastet sand på Eirik. Godt at det sosiale samspillet er såpass trygt på dag 1 av turen, men alle assosiasjoner til vakre bilder fra filmen «Chariots of fire» forsvinner som dugg for solen. Hevn til venstre, frykt til høyre. Men uansett et stort privilegium å se disse karene løpe så utrolig fort!

Og det varte og rakk.

.. mens andre brukte tida på marinering og moro

.. eller bare søling, grising og moro. Ingen kom hjem uten sand i rompa. Det er sikkert.