Søk plass
Hjem  |  2020 | Friluft - Sunnmøre & New Zealand   |   Voldsomme mengder vann

Dag 3, bare, og klassen har lagt bak seg mange, mange inntrykk.

Det surrer melodier fra Ringenes herre inni hodene til mange mens vi ruller ut fra Hobbitons parkeringsplass, som er blitt full etter at vi kom i dag tidlig. Mange headsett er på plass, og noen er tilfreds med bare utsikten. Denne uka har minibussen klart glass, hjemme er det sota glass og litt vanskeligere å se ut. En god del dagbøker oppdateres. Undertegnede kjører i vei på venstre sida nokså uanstrengt, selv om jeg fortsatt prøver å gripe etter sikkerhetsbeltet over feil skulder, og en del til elever går til feil side av minibussen der døra ikke er.
Hobbiton lærte oss at det har vært mulig å gjøre store penger på Ringenes herre, men at spiriten i den grønne lille byen er ekte, ivaretatt av entusiastiske guider. Vi tror bonden som eier beitemarkene der Hobbiton havna sitter godt i det. Og at guiden Mere fikk en både gøy og litt utfordrende tur når vi kom. Sjekk Instagram igjen hvis du har glemt forrige episode!
Etter avskjed i dag tidlig med Huia i maorihuset og vandring gjennom drømmer i Hobbiton, skal vi jammen oss på – rafting! Heftig rafting! Det passer fint å minne alle på at vi skal utfor det høyeste droppet i verden i kommersiell rafting, på 9 meter, sånn at alle får noe å glede seg til under den 1,5 timer lange bilturen. Fredfulle, grønne enger med kyr suser forbi utenfor vinduet, mens mange prøver å lage et bilde i hodet av hvor høyt 9 meter egentlig er..
Fiks ferdig dressa i redningsvest, hjelm og en kledelig flis smiler alle til fotografen, men under flere hjelmer er det frykt i systemet. Tuva F er rett og slett ikke glad, og det er lett å se. Nå får vi testa om teambuildinga i klassen har virka. Den andre Tuva’en er like hyper som alltid, og mener dette blir «syyyyyykt!!!» -og han andre fra Hamar er samme ulla, men så har Magnus også hoppa fra sikkert 11 meteren på verdens dyreste stupetårn. Det står både på t-skjorta og håndkleet hans. Julie smiler kryptisk, og det er umulig å vite om det er panikk bak blikket eller komplett ro. Vi jobber med å finne gode forklaringer til Tuva på hvorfor dette er trygt. Prøver å huske hva som har virka før. Håper vi gjorde noe riktig, Tuva blir iallfall med, men er ikke overbevist i det hele tatt.
Guidene er – igjen – fulle av entusiasme og humor! Vår mann Chris blir fullere og fullere av skryt til Tuva nedover elva, jo mer han forstår hvor redd hun er. Fantastisk å se en pedagog med morshjerte og barnlig blikk i arbeid!! Han skjønner at den gamle fyren med grått skjegg har vært her før, og roper FORWARD KANUT!! mye oftere enn til de andre..

Vi med grått skjegg husker en liten bamse som rulla i elva, men sa: «så rart – det gikk jo bra jo» – og akkurat der er Tuva, og flere andre, etter en dukkert ned i vannet under fossen, før vi blir skutt opp igjen med flåten full av vann. «Var det bare den fossen der???» Jepp, det var det!

Med litt zooming kan man studere flere blikk her som er verdt en kikk. I tillegg til den hvite hjelmen bakerst – solid, norskdesignet arbeidsredskap fra Sweet.

Gode guider gjør alle trygge nok til å hoppe ut i elva og flyte gjennom et stryk, for å kave seg opp i flåten igjen etterpå, og mestringsfølelsen er til å ta og føle på når flåten dras på land. Folk har begynt å ta til seg lokal engelsk, og det fyker rundt med «siiick, Sweeet, insane og wow!»


Mens vannet drypper av benken vi sitter på forteller jeg Chris at jeg husker ham fra første tur i elva for 8 år siden. Han var en komplett gærning – definitivt autorisert raftingguide, men pepret elevene med historier om at han begynte i jobben i går, og at forrige helg var det en de ikke fant igjen. Da skal man være ganske trygg. Så dro han avgårde fra elva, prøvde å bli voksen i Sør Amerika på ei elv der, fikk ordentlig jobb og dame. Men nå er han tilbake her. Det var her han skulle være, fant han ut. Håper han hadde rett, og er like energisk neste år. Utrolig hvor familiær man kan bli av å løse noen utfordringer sammen.
Ei skarp dame var ikke på elva i dag, etter grundig vurdering. Og er fornøyd med det, virker det som. Det er omtrent like vanskelig, og kult, som å bestemme seg for å rafte mot sin vilje. Slå seg til ro med at sånn er denne dagen og vi får ikke med oss alt i livet. Om to dager er det lang fjelltur. Kanskje stiger oddsen for å klare seg der med litt hvile i dag.
Er ikke det en fjellvettregel? Snu i tide.. Vi sier ikke hvem, men vi kan jo håpe at noen foreldre der ute gjetter riktig om hvem som satt rakrygget i solveggen ved skuret til Kaituna cascades, med stilige solbriller, og hang på elvebredden med fotografen som tok bilder av oss i stedet.
Sweet as, sister.

Framme på Backyard Inn i Rotorua lukter det svovel. Her er det mye jordvarme, en sjelden geysir, kokende gjørmehull midt i byen og varmebasseng som holder over 40 grader hele året bak resepsjonen. Etter to netter på et gjestfritt gulv hos Huia blir det fint med seng. Tanner og Tom har ringt Domino’s, og pizzaen er kjapt i hus. Det er lov – vi lager maten sjøl nesten hele turen. I felleskjøkken med andre backpackere blir vi mette på mat, og dagen er alldeles metta med inntrykk. En buss med argentinske ungdommer ruller inn, og på gjestetavla står det navnet på diverse idrettslag som bor her i natt. Det letes etter stikkontakter for ladere over en lav sko, og søkes etter wifi. Snart er rekkverket i 2 etasje fullt av badegreier til tørk. Det blir siste dagen for kortmappa til ei uheldig ei fra Røros, men det vet vi ikke ennå. En annen må snart ut og kikke etter ny mobiltelefon.
Alle er klar for en liten oppdagelsesferd etter mat, og jammen treffer vi ikke Rotoruas Night market i år også! Live musikk, food trucks, lokale håndtverkere og småkjøkken fra hele verden. Det tar ikke lang tid før crewet vårt ligger strødd i saccosekker og hverandre foran livescena, der en mørk dame med sterk stemme får komp fra en veldig dyktig gitarist. Etter noen låter kommer det ønsker fra saccosekkene, og allsangen overdøver praten foran scena. New Zealandklassen blir rett og slett selve publikummet, helt til siste sang, og syngedama smiler og sier I love you guys!! Mange ganger. Det må bli selfie!
The most excentric group i Hobbiton, og the best audience ever på kvelden – dette blei en veldig, veldig bra dag!