Skrevet av Stine og Anette

I dag har vi alle vært det vi kan kalle meget preget av høydesyken, med dårlige mager og mye drittprat (bokstavelig talt), litt oppkast ble det på enkelte også.

Vi sto opp kl. 6, tunge i hodet og vonde i magen, og tok gladelig imot den noe tvilsomme peruanske superpillen, som visstnok skal være blodfortynnende, inneholde koffein og hjelpe mot høydesyke. For noen av oss var dette alt som skulle til, mens for de fleste andre var det behov for toalettbesøk en gang i halvtimen. Alle stilte likevel klare kvart på syv for en dag på Titicacasjøen. Da guiden informerte om at det bare var lov å gjøre nr.1 på båtdoen, gikk det gisp av stønn og fortvilelse blant borgelevene da nr. 2, 3, 4, 5, og 6. måtte ventes med til vi var på en større øy. Utrolig nok gikk det bra med alle samme, selv om noen fikk en god trim av rumpemusklene.

DSC_2014 DSC_2020

 

 

 

 

 

Tilbake til hva dagen i dag egentlig skulle handle om; Titicacasjøen, eller «Titihcahcasjøen», som lokalbefolkningen kaller den. Etter en stund på båten stoppet vi på en liten sivøy. Hver slekt har sin egen øy, og bestod av ca. ti familier. Det er totalt 17 flytende sivøyer, og siden Titicacasjøen er delvis perusk og delvis boliviansk, er familiene opptatt av øyene deres er ankret fast i bunnen med tau, steiner og eucalyptuspinner, slik at de ikke flyter over på boliviansk side. På denne sivøya ble vi forklart hvordan familiene lever av fisking, jakting på ender og turisme. Vi fikk prøve å kjøre sivbåt og se på forskjellige, fargerike tekstilvarer de hadde laget selv.

DSC_2017 DSC_1994

Så gikk turen videre til øya «Taquile». Det var en ganske stor øy med 2000 innbyggere. Her kom det tydelig frem hvordan de bruker fargerike skjørt til å vise at kvinnene er single, og mer nøytrale skjørt til gifte kvinner. Mennene hadde lue som var helt fargerik om de var gifte, og tofarget lue om de var single. Det var tydelig det var en slags feiring på øya i dag med parade og musikk, uten at vi helt forsto hva de feiret, men det hadde visst noe med carneval å gjøre. På denne øya gikk vi en times tid opp til plassen vi skulle spise lunsj. Selv om vi ruslet veldig rolig, pustet og peste vi som om det var en beinhard intervalløkt. For stakkars Ida og Silje H ble nok denne turen litt for mye for høydesyken deres. De ble verre og verre på vei oppover og endte til slutt på sykehus for å få oksygentilførsel. Da hadde Ida allerede kastet opp ca. seks ganger, og begge var likbleke.

DSC_2031 DSC_2039

Etter en god fiskelunsj vendte vi tilbake til båten og Puno. Alle like hele, men veldig, veldig slitne. Selv om vi har vært noe reduserte i dag, ville vi ikke vært dagen foruten! Titicacasjøen er noe for seg selv, og det er veldig facinerende å se sivøyene og hvordan de lever der. Kan absolutt anbefales!

Så fortsetter vi gårdsdagens visdomsord á la Ludvik, da han har mange gullkorn på lager:

–          Ingen vil ofre meg, jeg er ikke ren nok.

–          Ludvik: «Du, Anders, dette har jeg tenkt lenge på… Har myndighetene kontroll på hvem som bor på denne øya her?»

–          Anders: «Ja, og det er lokalpoliti her»

–          Ludvik: «For hvis ikke hadde det vært lett å myrde noen her»