Dette var første gang sax skulle ha eit møte med shoeshine boys. Me var spente og viste ikkje kva vi gjekk til. Når me møtte representanten blei me litt skremte på grunn av han hadde dekket til ansiktet med ein finlandshette lignande maske. Han starte med å fortelle litt om seg sjølv og kva Shoeshine boys er. Men resten av dagen handla om å visa oss dei fattige strøka i La Paz.

På kvart gatehjørne i Bolivia finner man personer som er klare til å pussa skoene til forbipasserende. Skopusserne har lenge vært nederst på den sosiale rangsstigen. Personane er som regel fattige og mange av dei bor på gata. Dei lagde shoeshine boys for å bli samlet sammen som ein gjeng. Som gjer dei sterkare. Mange ønsker å holde det hemmelig at dei var skopussere for venner og bekjente. Derfor brukte dei masker for å skjule ansiktet sitt.

Etter å ha introdusert seg sjølv tok han oss med på en guida tur gjennom eit av dei fattigste strøka i La Paz. På murveggene gjennom gatene var det tagga ulike trusler til tyver og kjeltringer. Guiden fortalte at politet i området var korrupt og derfor måtte innbyggerane ta saken i egne hender. Gjengane hang opp dukker for å visa at her var det ikkje politi.

Så var vi innom dei lokale markeda der all mat var billigare enn resten av byen. Markedet var delt inn i ulike deler der man både fant grønnsaker, fisk, kjøtt og levende dyr. Her var det trangt og masse lukter. Synet av innesperrede dyr i små bur ga sterke inntrykk i lag me all fattigdommen.

I området her finner man og den billigaste måten å gravlegge folk på. Her låg 150 000 mennesker gravlagt i et «sementerio». Det var tøft å sjå at noken folk måtte bruke stige for å nå opp til sine kjære, visne blomster og gravplasser familien ikke hadde råd til å ta vare på. Me såg fleire plasser der advarslane var klistra på glasset om at plassen ble gitt videre vist ikke de fortsatte å betale.

Turen endte på et hyggeligere vis der me lærte litt meir om festkulturen til urfolket i Bolivia. Festantrekket skulle inneholde seks lag med skjørt, en hatt som var alt for liten som sto midt oppå hodet (gjerne importert fra Italia), lange sorte fletter og dyre flotte smykker som helst skulle være gullbelagt. Kostnaden kunne minnes om en norsk bunad. Kvinnene med de dyraste og finaste draktene fikk høg sosial status i samfunnet.

Det var veldig kjekt å få sitt eit anna syn av Bolivia. Området vi gikk i var ikke turistifisert. Bolivia er et av de fattigaste landene i sør amerika. Og me er glad for at vi fikk ein guide som har opplevd å leva i det fattigaste til å visa oss koss livet i Bolivia som fattig er. Me sitter igjen med mange sterke inntrykk og ny lærdom. Håper neste års kull får samme møte med shoeshine boys som me fikk.