Port Stephens er siste stopp før siste stopp.

Vi bor på et vandrehjem som heter Malaleuca Backpackers, som ligger i våtmarksterreng. Her får vi følelsen av å bo i jungelen! Hyttene står på påler. Sikkert fordi dyrene ikke skal krype så lett inn til oss om natta…

Den som tar i mot oss er ei hyggelig dame som heter Michelle. hun driver vandrehjemmet, og i tillegg er hun Wildlife Protector.

Hun forteller oss det vi trenger å vite om  giftige ( eller ikke giftige !) slanger, edderkopper, kenguruer, possums, delfiner.

Vi gläder oss vilt til «sandboarding»! Hva er egentlig det..?

Ingen av oss har prøvd det før. Men skuffelsen var stor da vi våknet til at regnet høljet ned…Skulle det bli avlyst?..

Neida, regn er bra! Da får vi enda større fart! Hjelp!

AID_3392 AID_3359AID_3373 AID_3422AID_3421Ingvill er ei tøff dame, men for å unngå å kræsje med Kelvin, måtte hun slenge seg av brettet, og dermed vrei hun ankelen….Det var mange som datt av. Kelvin hadde vel det drøyeste fallet, da han skulle kappkjøre med Ask og Roy.

AID_3417AID_3416AID_3398AID_3396

AID_3414

 

 

 

AID_3350  Å kjøre firhjulstrekker på sandynene var også gøy. Anbefales.

Så var det Josefine. Den som er redd for å ikke få nok kos med en kenguru når de er i Australia, så er dette stedet. Kenguruen Josefine bor nemlig her i hagen (jungelen?!) på vandrehjemmet. Hun er vennligsinnet, og tror nemlig at vi er kenguruer. Eventuelt at hun er et menneske, som oss.

DSCF1892

DSCF1922 DSCF1926 DSCF1941 DSCF1942

Å bade i delfinbukta

Så var det tid for å vaske av seg sanden, og vi ble kjørt til havna i Port Stephens hvor vi spiste deilig lunsj. Buffeten ble godt besøkt, og da vi var god og mette, så var det tid for å lete etter de 150 delfinene som visstnok holder til her i bukta. Vi ble ikke skuffet. Delfinene dukket opp, enten to og to eller en alene, eller flere. De svømte rett ved siden av båten, og det var gøy å ha de noen få armelengder unna. De som ville kunne få bade fra båten, som hadde ei sklie, og et nett bak . Halvparten sklidde ut og ble fanget opp av nettet. Spennningen var til å ta å føle på. Tenk om det kommer en delfin rett ved siden av de som bader. Vi hørte plutselig et hyl. Hva var det? Det var visst Pernille. Hun hadde blitt brent av trådene fra en brennmanet. Det var ikke så godt. Mannskapet kom heldigvis med isposer så hun fikk kjølt ned verste sviingen.

 

Så kjørte vi videre til Sydney!

I kveld skal vi på kirkebesøk.