Randi leser «Omgitt av idioter». Vi har jo en stående oppfordring om å ha med bok og lese bok, men at det skulle bli den? Det er bedre at elevene leser enn at de ikke leser. Det finnes fortsatt 20 åringer som ikke har lest ei bok i sitt liv.

Akkurat det med å være omgitt av idioter går veldig bra, vår sjåfør, kokk og altmuligmann Tanner sier dette er en veldig bra gjeng. Og det sa Mina på ord for dagen i går også. Folk det er lett å være glad i, og klemme på. Men å huske det kan være vanskelig. Viktig. Si det, gjøre det. Noe det har vært all grunn til de siste dagene, etter at alle skjønte at den lange reisa bare kom halvveis.

Den aller første kvelden blei vi tatt imot av Huia, i maraen til hans slekt og stamme i Waitomo. I ettermiddagssola blei vi geleidet inn gjesteportalen på plenen foran bygningen, der han satt og ventet på oss i en stol ved inngangen. Gjestebenken foran er for menn, benkene bak for kvinner. Så ga Huia oss velkomsttale på maori, mens nevøen (tror Vi mo) satt på rad 2 og gå oss en stille oversettelse.

«Velkommen! Jeg sier det igjen, dere er velkomne! Ja, for tredje ganger sier jeg –  velkommen til vårt land, vårt folk og vårt hus»! Deretter anerkjenner Huia hvordan vi alle må puste i den samme lufta, leve under samme himmel som vi er kommet fra, og av samme jord som vi står på – venn eller fiende.

Jeg merker at de daglige hilsenene vi gjør hjemme alltid er om mindre viktige ting enn dette. Fint hår, eller nye klær, og heldigvis noen ganger – hvordan går det. Selv om vi kanskje ikke egentlig har tid eller øre for hvordan det egentlig går, bakom «takk – joda.»

Jeg takker Huia for gjestfriheten, og ber ham bringe det videre til sine folk. Han avsluttet med å si at nå overgir han hus og grunn til oss, det er vårt. Vi kan ta av oss slippersene og gå inn i forsamlingshuset deres, der det er madrasser og sengetøy til alle.

Heldigvis er folk ennå våkne nok til å lage mat, og vi lager oss Taco før folk subber avgårde og sovner.

Og allerede har vi nådd å være på tur siden klokka 6 på morgenen, snorklet i havet ved Goat Island, kjørt på butikken for å handle og kjørt 20 mil mot sør.

En god velkomst er alfa og omega!

Dette var dagen da mobilen med mange bilder gikk i gulvet for siste gang, men heldigvis har vi instabok, snapface og alle de andre greiene ungdommen jevnlig sysler med – trykk på linken!