Ord : Brian

Vi sto opp tidlig og sørget for å spise en god frokost. Idag skulle vi nemlig bestige Mt. Doom (Mt. Ngauruhoe). Mange hadde sett fram til denne dagen og smågruet seg litt. Vi visste at det var noen lange og tøffe timer foran oss. Turen ville ta opp mot 10-11 timer. Mt. Doom er kåret til den fineste dagsturen på NZ og topp 10 dagsturer i hele verden.

Vi ble hentet med buss og kom fram etter 15 minutter. Da vi kom fram, blåste det litt, slik at Jacob måtte ta på seg en jakke. Da han åpner sekken kom det fra han «neeeeeeei, eer det mulig!» Vi andre som står ved siden av blir forskrekket og spør hva er det som skjer. Jacob hadde klart å glemme sine 7 brødskiver som han skulle ha på den 11 timer lange turen. Knut Ståle rister på hodet og forteller Jacob at han får tigge om mat fra de andre resten av turen.

Da vi omsider, etter noen timer i forholdsvis flatt terreng og gode tilrettelagte stier, kom fram til foten av Mt. Doom, ble den en god pause. Så startet den harde turen opp til toppen. Utrolig mye løs grus og stein gjorde at vi kjente det i beina. Det ble rett og slett en ordentlig god treningsøkt. Da vi endelig kom til toppen var det dessverre en god del tåke, noe som jentene i klassen var veldig skuffet over da de hadde planer om å legge ut bilder på instagrammen sin. Det ble heldigvis sikt ned i krateret. Et utrolig skue. Røde, svarte og hvite farger i en nesten perfekt sirkel åpnet seg opp foran oss. Vi prøvde å nyte det så lenge det varte, og etter et par minutter kom tåka og skygget for utsikten igjen.
Nedturen var morsom. Vi surfet oss nedover på de løse steinene, og måtte jobbe hardt for å holde balansen. Vi fikk plukket litt steiner også, inkludert svovel. Det var en utrolig opplevelse å gå i det terrenget. Det var som å være i «Ringenes herre».

Vi var allerede begynt å bli slitne i beina da vi kom ned fra Mt. Doom, men det var fortsatt rundt 5 timer igjen av turen. Et litt flatt parti førte oss videre, og vi tillot oss å teste dronen vår. Ikke alle turgåere var like begeistret for det. (Det var nemlig ikke lov å fly drone i området). Vi fikk uansett tatt flere fine videoer.

Turen gikk videre opp til det høyeste punktet på hovedstien. Her fikk vi utsikt mot et rødlig fjell hvor vi virkelig fikk se rester etter lava. Utsikten her oppe var god, og vi fikk tid til å ta inn over oss hvor utrolig spektakulært landskapet virkelig var.

Så bar turen nedover. Vi ble etter kort tid møtt med et utrolig skue. Flere smaragdfargede innsjøer sto i sterk kontrast til resten av det golde landskapet. Det var et syn vi ikke glemmer.

Røyk steg opp fra bakken like ved, og vi fortsatte forbi innsjøene og videre på en forholdsvis flat og svingete sti. Etter en god stund, kom vi til det vi har kalt «The Endless Forest» eller «Never ending forest.» Det er en skog som har fått dette kallenavnet fordi den tilsynelatende bare fortsetter og fortsetter. Det fikk vi en viss følelse av da vi gikk der. Utrolig fin blandingsskog. Fikk litt tropisk følelse til tider.

Da vi endelig kom fram etter 10 timer, 56 minutter, 35 sekunder og 44 hundredel-sekunder (Vi tok tiden hvis du lurte 😀 ), var vi ganske møre i beina, og glade for å ha gjennomført en virkelig spektakulær tur.

Bilder og bildetekst  – KST

Et glimt av det store fjellet på vei mot dagens camp – Tongariro Holiday park. Noen virker skeptiske til at det kommer røyk ut av fjellet.

Et blikk på kartet før tur viser at det er akkurat så langt og så høyt som Knut Ståle sa.. På starten av stien er det kommet opp ei lita bu med en parkvakt i, som følger med på bussene som kommer med folk. Bussjåføren har allerede telt oss opp, og bedt om beskjed hvis vi ikke når siste buss på andre sida. Her er det orden. 1000-2000 personer går over fjellet hver dag i høysesongen. Skiltene med påminnelser om riktige klær, nok drikke, følge med på været er så tydelige som det går an. Bilder og grafikk er krystallklart. 68 redninger i fjor sier mannen i bua, bare 8 i år. Her kan det være noe å plukke opp for Røde kors på Trolltunga.

Langreist kjeks – godt som gull. Legg merke til Jacob som er i forhandlingsmodus om noen andres mat..

Oppe i selveste vulkanåsen, pause etter kryping i grus og kravling i steinur.

Stippen har ikke glemt mat, men så mye annet kan det ikke være plass til i den bittelille 10liters sekken heller. Dagen for godt miljøarbeid!

Noen er i boblejakka, noen er i shortsmodus. Klimasonene i Norge er mange. Stine har såklart 2 liter drikke, nok mat, nok klær, jeg tipper gnagsårplaster og sikkert noe mer..

Instagramminga går så det suser denne dagen, her et øyeblikks uoppmerksomhet uten posering!

På den 16. kilometeren ca, vi får litt ny energi når lanskapet nedenfor vulkanen åpenbarer seg i ettermiddagssol og grønt. Håp om å komme fram!

Å utfordre seg sjøl såpass mye som denne dagen gjør, en en læringsprosess langt utover klasserommet. Eller Høgkubben. Noen snudde, og var helt fornøyd med det. Noen kutta en sving ved ikke å gå den lange grusbakken til 2287 meter, og var fornøyd med å spare kroppen og kreftene til resten av turen. Kvelden blei den korteste så langt, knapt ei våken sjel å se klokka halv 10. Til gjengjeld mye lykkelig slitenhet!