Ord   :   Turid

Aldri har jeg sett en delfin, og aldri har jeg surfet. I dag var dagen der drømmer skulle gå i oppfyllelse (ikke mine altså, men sikkert noen andres). Til tross for dårlig innledning her, vær så snill og les videre. Har lagt mye innsats, konsentrasjon og energi inn i dette!!!

01-KST_9841

02-KST_9846

 

 

 

 

 

 

 

 

03-KST_9850

 

04-KST_9853 05-KST_9859

Som den supermiljøvennlige gjengen vi er (som tok fly rundt halve jorda og skal kjøre 3000km), tok vi beina fatt og vendte snuten mot havet og våre vannglade venner, delfinene. Vi ble for tredje gang på denne turen stappet inn i en våtdrakt som satt fint på våre flotte kropper, og med dykkermaska på og snorkelen i munnen var vi klare for å hoppe uti (eller rolig falling ut av båten – no splashing in the water cause that will scare them away).

Vi ble raskt fascinert over de vakre skapningene, og med uttallige merkelige lyder (spesielt Sondre, som slo til med førsteklasses delfinlyder) ble de mer enn gjerne med på en svømmetur. Å sparke borti hverandre med våre giga svømmeføtter var ikke akkurat vanskelig, og et par spark i trynet var å forvente. Jaja, ingen alvorlige skader – bare litt stygge blikk fra fremmede.

06-KST_9878

Etter hvert ble delfinene lei av oss og søkte ro fra vårt selskap, men dette ville vi ikke ha noe av. Da satte båten i et hyl (flyalarmlignende tut – godt hørt både over og under vann), og vi kjørte likegodt etter delfinene. Ingen fred å få fra våre forferdelige delfinetterligninger altså. Etter halvannen times tid dro vi vekk fra delfinenes hjem, og tilbake til vårt hjem, nemlig fastlandet. Trives nok best der til tross for mine helt utrolige svømmeferdigheter.

14-KST_0134

09-KST_0015

07-KST_9969

13-KST_0102

Men frykt ikke, hav, om du savnet vårt nærvær! For vi kommer tilbake om to timer. Da skal det nemlig surfes! For andre gang i dag trykket vi oss inn i en våtdrakt. Hvis noen hjemme lurer på hvorfor vi ikke er så brune når vi kommer tilbake, er det bare fordi vi var påkledd i våtdrakt 90% av tida. Ja, nå kan du bare misunne oss og vårt heftige aktivitetsnivå, mens du ligger der og steiker på stranda!

03-KST_0214

 

02-KST_0212

 

07-KST_0225

 

08-KST_0227

 

06-KST_0223

Aldri gjort annet enn å surfe disse to. Kan det se ut som.

04-KST_0216

Våtdrakt på/av + på/av i dag. Teknikken begynner å sitte, men balanseringa på en fot er alltid vrien.

09-KST_0236

 

10-KST_0240

Godt stappa inn i våtdrakten inkludert kameltå (sko med tå altså – hva trodde du?) la vi oss på bakken og tørrtrente på de fancy surfe-movesa. Eneste gangen jeg klarte å reise meg var her, og til og med på bakken var ikke balansen helt på topp. Hvordan skal dette gå? Ut i vannet med oss, på sleipe stein med bølger som slår inn. Igjen blir balansen testet ut, og etter et par knall og fall på grunna er vi endelig på vei ut mot de store bølgene.

Langt ute på dype farvann – nei, vent. Hva er det her for noe? Trodde det var dypt, men her prøver jeg å sette beina ned i bakken og vannet rekker meg til hoftene. Og jeg som har padlet i to evigheter for å komme ut dit de andre er. Kunne visst bare gått. Men nei, det går jo såvidt fremover? Halvveis er jeg kommet og lengre kommer jeg ikke, for dette er både tungt og langt. Etter flere utslitte muskler og hundre liter supersalt vann er inhalert, er jeg endelig ute med de andre!

Også var det disse bølgene da. Ja, det var visst lettere å reise seg på bakken enn i vannet. Inn mot land går det jo, men ikke på den måten jeg vil det skal gå. Når jeg ligger der og kaver i vannet ser jeg Mikkel og Terje suse forbi, flyvende på bølgene, som om de har gjort dette hundre ganger før. De får det til å se så lett ut! Hvorfor får de alltid sånne ting til på første forsøk, mens jeg ligger i vannet, halvveis druknet? Argh. Alltid like frustrerende. Jaja, sånn er livet. Forskjellige talenter til forskjellige personer. Bare se på meg, jeg har skrevet denne teksten. Talentet mitt ligger nok ikke i vannet, for å si det sånn.

Med 50 liter saltvann i magen og 40 liter i lungene, kjører vi tilbake til nattens sovested. Flere solbrente ansikter, noen brune, noen fortsatt hvite. Mange utslitte kropper, mange slitne mennesker. En tidlig kveld for de fleste, med unntak av meg og en liten forstyrrende gjeng som sitter igjen for å skrive dette blogginnlegget. Bare for deres underholdning og nysjerrige foreldres oppdatering! Ja, jeg snakker til deg mamma. Hei 🙂

11-KST_0241

17-KST_0286

Ingvild, Oda of Trym er blant dem som får kred for dagens mest tålmodige surfere. Ingvild får ekstra poeng for utropet «Nei! NEI!! Vi skal sørfe mer!!» I det sola holder på å gå ned. Herlig!

16-KST_0280

 

13-KST_0253

Dave, dagens sponsede surfeinstruktør. Glad kar med mye energi og entusiasme, slik gutter flest i 40åra som gikk ut for å leken når de var 5 og aldri kom inn igjen. Egen surfeskole, med det imøtekommende navnet BoardSilly. Her skal ingen føle seg for dårlig! Vi kommer tilbake med flere bilder – nevnte vi at Dave også er fotograf i sitt eget firma? Såklart.