Blogg Isabella:

Dødsveien  🚴‍♀️

Dagen startet halv 8. Mange var fortsatt dårlig i magen, men de er heldigvis på bedringens vei.

Kvart på 9 hilste vi på guiden vår Ariel, og hans assistent Roberto som tar bilder underveis.
Når vi satt oss på bussen hilste vi på bussjåføren, som er ein svært dyktig sjåfør. Han har kjørt dødsveien utallige mange ganger med mye større lastebiler enn denne bussen. Så det var litt betryggende ihvertfall.

Dette er noe mange av oss har gledet oss lenge til, og det at vi endelig skal dit er ganske ubegripelig.

Bussen opp var utrolig humpete.

Finish!!!!! 🚴‍♀️
Å sykle dødsveien var desidert det kjekkeste til nå!

Eg begriper ikkje at Oda faktisk satt på bussen heile turen, det hadde eg aldri turt! Det føltes ihvertfall mye tryggere å sykle, siden da hadde eg kontroll, og det var betryggende.

Dagbok innlegg:

Starter dagen spent, gleder meg skikkelig til å sykle dødsveien. Kvelden før leita eg i ein evighet etter solbrillene mine som eg hadde planer om å miste 😅 «Sunglasses! It’s the most important item of the day» husker eg at fyren me hadde briefing sa. Eg prøvde å ikkje stresse så mye med det, men det var ganske vanskelig å la være.
Det var ikkje eit einaste sted eg ikkje hadde leita (tenkte eg). Rett før me skulle sykle så finner eg dem i den skjulte lomma inni baggen min. Kan sei at eg var griseheldig der! Hadde faktisk ikkje klart meg uten dem.

Først når me begynte å kjøre nedover dødsveien, så kjente eg virkelig på adrenalinet. Eg følte meg fri. Kjente på den følelsen eg hadde når eg var yngre, då eg sykla mykje. Eg berre peiste på nedover. Det var så tilfredsstillende å berre sitte på sykkelen for seg sjølv og høyre på alle lydene frå reinskogen. Og så må eg nesten skryte på at guiden vår Ariel var hysterisk morsom, og ikkje minst dyktig.

Då me var ferdig fekk me lunsj og heile 45 min til å sole oss før sola forsvant bak fjella. Og som om det ikkje var nokk så fekk me pizza til kvelds for å toppe det heile!

Tusen takk for turen ❤️