Med riktig så groggy stemme er siste ord sagt om morgendagens spenstige fjelltur. En halsbetennelse lurer. Her er det ikke lett å måle vanskelighetsgrad i støvler, sånn turistforeningen gjør. Men vi helgarderer oss slik været krever. Kanskje går vi fra sommerantrekk til vinterantrekk i løpet av turen over Tongariro. Landets eldste nasjonalpark, med den 2500 gamle vulkanen Ngauruhoe som ekstra trekkplaster etter at den fikk en filmrolle i Ringenes Herre.

Friluftslæreren kan nokså mildt formane om at kles- og næringsberedskapen må være i orden, og budskapet ser da absolutt ut til å nå fram til en lyttende friluftsklasse. Som kanskje er litt stillere enn vanlig siden de ikke vet helt hva de skal ut på.

Høydeprofilen går fra 1100, via 2200, 1600, 1800 til 800 moh. Og distansen er to mil.

Belønningen er omgivelsene på en av verdens visstnok fineste dagsturer, i et spektakulært landskap. Det siste store utbruddet var i 1975, men i 2011 fikk fjellet også et merke i geologikalenderen da et utbrudd slengte stein og lava 3 km avgårde. Faktisk rett over stien der vi skal gå i morgen. Og gjennom taket på en av turisthyttene på fjellet. Da ble ruta stengt, både av opplagte vulkanske grunner, men også av hensyn til den lokale maoristammens historiske forståelse av at etter et utbrudd skal fjellet hvile. I et år. Så slik ble det. Det var vel slik det ikke gikk når vårt norske urfolk ikke ville se Altaelva ligge i rør på 80 tallet.

Familiedynamikken begynner utvilsomt å falle på plass, rollene befester seg og innimellom dukker skjulte talenter eller hemmelige personlighetstrekk frem.

Dagens biltur brakte foreksempel på det rene at et av våre dydsmønster fra det øvre bedehusbeltet, drømte om blant annet en rask leiebil og fri fart på New Zealand. Eller reise på ferie til Costa Rica, der de visstnok har fine veier. Ungdommer drømmer om så mangt.

Solkremsmøring går sin skeive gang, noen smører tjukt på og noen tenker ikke på det. Det kan være kjekt å bryne oppdragelsen sin på andres oppdragelse og se hva som skjer.

De fredelige jentene er omtrent så fredelige som de har vært hele veien, men det ligger og lurer noen nesebein og diskutable humoristiske talenter under overflaten. Stadig oftere kommer det opp i dagen, og Turid har mang en gang bukket under for Mari Sofies utspekulerte kommentarer som sender den ene og den andre ut på en latterseilas nesten uten ende. Som i Monsterbedriften kan vi bekrefte at latter inneholder energi som overføres til omgivelsene.

Oda er blant flere som passer på å spørre hvor vi er og hvor vi skal, hvis hun blir i tvil. Bra, for det finnes også dem som ikke vet dette og ikke spør likevel. Med de praktiske utfordringene det kan føre med seg.

Guttegjengen har også fortsatt sin lurvete sjarm. Men i denne gruppa må det være lov å si at en lokalt utviklet humor holder på å overta for normal kommunikasjon. Interessant å studere, men siden det ikke er tvil om at latter er miljøskapende, og bygdehumor er midt i blinken for den herværende adjunkt, så kan det nok ha skjedd at jeg har kastet meg på bølgen.

«kjæm du hit ohfte du ell’?» Eller

«oss fær røykji denna sohhkjjen klar te å kåmmå te folk du».

Hvem kan forstå seg på sånt? Latteren sitter ihverfall løst som et ospelauv i adventstida.

Men misforstå ikke – her er ingen unnasluntrere. Kanskje et par som ikke er ferdig utlært i mindfullness når det kommer til gruppesamlinger, men det kommer.

Kanskje.

En stor glede for øyeblikket nå er å lære opp vår amerikanske guide Tanner i meningløse, fiktive uttrykk fra øvre Gudbrandsdal, og le seg fillete mens han prøver. Men det er da kommunikasjon, og under kveldens seriøse hjørne kom det tydelig og ordentlig til uttrykk at elevenes glede over guidene våre er gjensidig. Det er et lykketreff – et årlig lykketreff faktisk. Vi har strålende samarbeidspartnere i folkene fra Pacific Challenge!

At alle middagsmåltider så langt har rekruttert frivillige kokker lett som en lek må vi kunne kalle å ta ansvar. Det er absolutt læring. Geir har kastet seg på en spontan oppvask med skum opp til albuene, for å få ting unna. Det er herlig. Ungdommen nåtildags må da være fullt på høyde med dem som levde under krigen. Selv om mange nekter. Kanskje ikke hver dag, men på gode dager. Krigsungdommen hadde også dårlige dager.

Klokka kvart over 9 holder det allerede på å stilne, etter ville tumulter, slåssing, knuffing, kiling og verre ting. I huset vi takk og pris omtrent har for oss selv, her i Whakapapa village.

Wifisituasjonen er tvilsom, folk må opp i nabobygget for å få dekning. Så det er akkurat tid til å rusle opp til fred og ro der oppe og poste dette livstegnet til omgivelsene.

Ønsk oss lykke til!

 

1-DSCN9438

Ofte sett utsikt fra den andre Transiten. Lange skygger hinter om at vi snart er framme i Whakapapa skifield.

2-DSCN9441

Glimt av Tongariro nasjonalpark i forbifarten. Det oppstår en viss spenning omkring røyken som kommer ut av fjellet…

 

Flere muligheter til å lure på hvor nært denne røyken vi skal. Men det ser fint ut.

 

4-DSCN9458

Gromgutin tek kaffe med storveis utsikt i ryggen. Kjæm hit ohfte denna her.

5-DSCN9459

Her ligger dommedagsfjellet og lurer og hinter om anstrengelsene som lurer.

 

6-DSCN9462

Skal IKKE stå på utstyret for denne jenta her. Fullstendig matchende over det hele. Et syn. Takk og pris ser vi i det minste ut som ekte friluftsfolk når vi drar til fjells i utlandet.