Som ofte før byr backpackerlivet i New Zealand på lite og dårlig nettverksforbindelse, men vi er her!

Allerede under reisen hit fikk vi møte spennende kultur, med 10 timer mellomlanding i Quatar. Med Quatar Airlines høyst oppegående servicenivå, fikk vi hvert vårt hotellrom i Doha, og tok beina fatt for en bysightseeing på egen hånd. Lukter og lyder kunne minne om tidligere vandringer i Jerusalem, men med et overtall av menn i den tradisjonelle hvite, fotside kjolen. Med litt flaks traff vi midt i Souq Waqif, og der var det mer spennende mat enn på flyplassen. Orientalsk grill, med nydelig hummus – unntatt for de 9 som syntes det virket tryggere med Italiensk pizza. Det kan vel bli mye å ta inn med både fremmed kultur og mat i tillegg.

I mørket vandret vi videre til sjøen, Corniche som strandpromenaden heter. Med tidenes billigste taxi tok vi turen for å se businesskvartalet i Doha, med store, fargesprakende skyskrapere. Men uten folk. En ren jobb- og businessbydel. Uten lokal cash for å betale de 24 kronene for taxien, måtte noen kjøre rundt på jakt etter minibank, mens vi som sto igjen kunne mingle med taxisjåføren. De vet ofte mer enn det som står i Lonely Planet boka!

Ved midnatt bar det tilbake til flyplassen i egen buss, og avgang klokka 02.25 på verdens lengste ruteflygning. Etter nesten 18 timer landet vi i Auckland, til klodens første soloppgang ifølge tidssonene våre. Øst i havet for New Zealand ligger datolinjen og starten på den første tidssonen.

 

Farvel Gardermoen, 07.20 lørdag morgen.

Forent med Dayton og Sophie, som er guider og sjåfører for oss i år, gikk vi ut i tusmørket i behagelig sommertemperatur, og siktet oss inn på Manley Beach. Der slappet vi av en liten time før parkgutta kom med blåsemaskinene sine og lagde et svare leven, og vi tok turen til Auckland downtown. Spent på når vi skulle bli gjenforent med Una, som landet dagen før oss.

Læreren derimot, gikk på jakt langs de finere restaurantene på the Warf. New Zealandturen har nemlig satt spor hos tidligere elever, og inne på restaurant Euro sto jeg plutselig ansikt til ansikt med Geir, som dro tilbake og begynte å jobbe som kokk. Trivelig!

Dagens nedtur blei at den fascinerende seilturen med en av byens Maorikatamaraner, waka som den kalles, ble kansellert. Plan B blei tur til en vernet skog utenfor byen, der det gigantiske Kauritreet beskyttes mot sykdommer og forurensing som har truet bestanden. Skogene er også et gigantisk turområde, med et stinettverk man kan vandre rundt på i dagevis.

Guiden Riki ble vår mann her, og første møte med Maorifortellingene.

Hver og en figur representerer viktige personligheter i Maorioenes mytologi. Etter en lang historiefortelling, som var fascinerende, forklarte heldigvis Riki hvorfor genitaliene tilsynelatende er så viktige. Så slapp noen å spørre om det opplagte. Det var egentlig ikke noen enkel forklaring på det, men ikke uventet dreide det seg om en lederkultur med mannlig styrke, og en hyllest til reproduksjonsevnen. Vi har imidlertid fått lære at kjønnsrollene er mer nyanserte enn som så i Maorienes historie.

Gjertrud tegner. Arataki visitor center hadde fargerike utstillinger om dyreliv og planteliv i Kauri skogen, men for noen blei det for kjedelig å bare se på.

Størrelsesforhold er vanskelig å gjengi på et bilde. Men denne kjempen av et Kauritre trengs det 5 av oss for å nå rundt. Kauri er et opprinnelig treslag på New Zealand, men faktisk en truet art. Stedet vi besøkte hadde ansvar for smittekontroll i turområdet som går gjennom den vernede skogen.

Riki ga også noen filosofiske forklaringer på hvorfor treet er viktig i mytologi og historie. Dette treet er over 1000 år gammelt. Det kommer til å være her veldig lenge ennå. Det betyr at mange generasjoner vil samles under samme trekrone. Treet sto her når de tidligste Maoristammene ble de første menneskene til å kolonisere øya, og Riki tenkte det ville stå her også for hans oldebarn.

Nesefløyta kom plutselig opp av sekken, og vi fikk en demonstrasjon. Behagelige oktaver! Noe for valgfag? Nummeret etter var på hvaltannfløyte!

Jobbilen til Riki

Stillehavet i det fjerne. Og ingen tenker på å bli solbrent. Ennå.

Hardt å være globetrotter i fremmed tidssone.

I det vi gikk til sengs på dag 1, i Waitomo, hadde noen 30 timer å se tilbake på siden de sist sov en natts søvn i en seng.

Tradisjon tro hadde hadde de fleste vært ute på nattlig vandring første natta. Kroppen er ikke så lett å lure!

Spennende å komme fram til vårt mye omtalte reisemål! Vi snakkes!