I en lykkelig menneskeklump* i køyesengens bedre halvdel, under en sliten myggnetting, i en afrikansk jordhytte sitter klassens hjerne, kreative sjel og dynamiker/journalistspire. Til lyden av bongotrommer i det fjerne komponerer vi et lyrisk reisebrev om de siste dagers opplevelser midt i den afrikanske villmark. Vi har fått smake, ta på, føle, svette og sanse hvordan det virkelig er å leve som en landsbyboer i det østlige Afrika.

De siste dagene har nemlig blitt tilbrakt i par hos vertsfamilier i den frodige landsbyen Kanyakoo. Her har jentene sovet på kjøkkenet, guttene i simbaen** og vi har alle tatt del i de daglige gjøremålene (eks: pløying av åker, melking av ku, henting av vann og laging av mat).

Dagene har også inkludert diverse utflukter i nærområdet. Deriblant tok vi på onsdag en båttur på idylliske Lake Victoria. Der ble mang en simba forsøkt åpnet idet de afrikanske roerne strippet av seg t-skjortene og blottet de svette musklene som ekspanderte ved hvert åretak.

image

image

image

Dagen derpå dro vi for å besøke selveste Sarah Obama (kone nr. to til bestefar Obama). Her var den mest populære aktiviteten å ta såkalte «selfies», noe hun gladelig stilte opp på. Som den mest intellektuelle klassen ved Borg hadde vi selvfølgelig dype og reflekterte spørsmål til henne. Ved avskjedsstund overrakte vi også en koffert full av klær og andre småtterier som hun kunne dele ut. For det går nemlig gjetord om at Bestemor Obama vet hvem som trenger det mest.

image

image

Og så til det vi alle hadde sett fram til; fest og kulturaften til langt på natt i landsbyen (torsdag). På forhånd slaktet modige Berthe en geit ved hjelp av kniv, som senere ble brukt til festmaten. Her ble det mye dansing både blant voksne og barn til fengende afrikanske rytmer og livemusikk. En etter en ble vi mzungoer*** bydd opp, enten vi likte det eller ei. Men trivelig, ja, det ble det da rytmen hadde satt seg godt i hjerterota! Fårikål ble også servert, i god norsk tradisjon, sammen med 17. maifeiring med sekke- og potetløp. Understreker at særlig sekkeløpet vekket et dyrisk konkurranseinstinkt av nye dimensjoner og skapte god stemning blant landsbybeboerne. Nesten samtlige av elevene i Afrikaklassen knyttet nye relasjoner og vennskap i løpet av oppholdet i Kanyakoo – terningen trilles, og vi gir de siste dagene en god femmer. Toppkarakteren glipper grunnet sykdomsbølge i flokken.

Mysterier vi har fundert over underveis: når vet man om et afrikansk barn har «hatt et lite uhell»? Hva er egentlig solstikk? Hva skyldes fraværet av oksygen i en myggnetting og hvordan har det seg at man sovner som en prinsesse, men våkner som en fisk i garnet, fanget i den samme myggnettingen? Og hvordan behandles egentlig dofrykt blant afrikanske barn?

 

Av Johanne, Marie L.H. og Anders

 

*kjøttslig symbiose preget av solstikk, myggA og tvilsomme malariamedisiner

** ungkarsrede

*** hvit