Mens vi sitter og henger i Auckland og venter på flyet er det tid til å skrible litt. Rett nedenfor oss er utgangen vi kom ut fra da vi kom hit, og nå er vi tilbake. Det blei felt noen tårer i dag også. Hvem vet når man får rusle over gangen sin til naborommet på internatet igjen..

Dag 1 tok oss ut i sjøen, på snorkletur med snapper og mange andre fisker, og det blei ikke siste gang vi var i våtdrakt.

Onsdag morgen tøfler elevene inn til frokost i matsalen i maraen, det er kornblanding, yoghurt og frisk frukt i frokostskåla. Glutenfritt er på plass. Pulverkaffe gjør susen, og håndkle og badetøy er nesten tørt fra i går. Det kommer fuglelyder fra skogen som ikke ligner noe hjemme, det er høres eksotisk og tropisk ut!

Snart ruller vi ned i The legendary Black water rafting Company – et passelig beskjedent navn. Vi signerer på tro og ære at vi ikke er gravide, og  overlater livene våre i hendene på Adam og Meghan, guidene for den første gruppa. På med våtdrakter igjen, kalde og våte denne gangen, men med herlig humoristiske guider går det forbausende lett. En vanntett variant av Mercedesen hjemme på skolen tar oss til inngangen på en av Waitomos mange grotter, og det første dama sier er «her kan dere hoppe ned i dette hullet mens dere gjør dere så tynne dere kan, eller ta det andre, der er det ordentlig militær åling, hvis dere kommer gjennom».

Da blir det selvfølgelig stille noen sekunder i den lille gruppa vår, før hun sier «Tulla!» Og sånn holder de på. Vi holder varmen i en time, og går, flyter og hopper oss gjennom en knapp kilometer grotte med rennende elv, som varierer fra størrelse døråpning på høykant eller liggende, til 20 meters takhøyde. En fascinerende verden. Og oppe i taket gløder små lys fra tusenvis av insekter, glowworms. Med lykta på hjelmen avskrudd er det nesten helt likt en stjernehimmel. Skaperverket er et mysterium.

Ute i sola er det tid for litt smalltalk med Adam, som kommer og spør hvordan det går. Han skjønner heller ikke hva slags skole dette er, som mange andre. Men skulle gjerne gått der. Hvis det fantes i England. Snart skal han ned i det nokså friske vannet en gang til.

Vi har allerede mista noen til influensarestituering, som tenkte kaldt vann ikke er medisin for sånt. Hvile og litt sol er bedre.

Etter lunsj med rester fra middagen i går, tar vi turen til Kawhia. Under den lange, svarte stranda der er det termisk varme, og når tidevannet har gått langt nok ned, graver vi ut et basseng der det siver inn 40 grader varmt vann. I Stillehavet er det 18-19, ikke verst det heller. Vi har lånt spadene som Huia og familien har til kirkegården, og jobber iherdig for de små bassengene våre.

Fulle av sand, salt og tendenser til svovellukt rusler vi glade til bilene først klokka 6, tida gikk så fort! Alle bølger er testa, frisbee kasta, sola får satt den første rødfargen på oss alle, og vi kjører hjem og lager middag. Huia kommer på besøk og er sammen med oss mens vi spiser, og etterhvert takker han for besøket vårt, og for at vi vil komme fra skolen vår for 8. gang. En beskjeden sum bidrar til neste års tiltrengte oppussing av huset fra 50tallet, og han gleder seg over alle ungdommene som kommer og lager liv. En av bønnene er en takk til Gud for fellesskapet vi fikk disse to dagene, og ønske om trygg reise videre.

Huia er en utrolig varm, ydmyk og snill mann, med sitt smilende, brune ansikt, tydelige maoritrekk og sine voksne 60 år. For to år siden tok han fri et år fra jobben for å studere. Sitt eget språk, som han aldri fikk lære som barn. Te reo Maori – morsmålet maori. Han er en primus motor for alle de 4 maraene rundt Waitomo, og siden han aldri fikk ei kone, har han nok mer tid enn de andre gutta. Å sitte oppe etter leggetid og høre ham fortelle er en opplevelse. Vi kan forstå at han faktisk har levd med de samme identitetsutfordringene som samene gjorde for 2 generasjoner siden.

Ute er det tropiske kvitrelyder fra skogen, det lukter gress og beite, natta er kullsvart og melkeveien over oss er mye klarere enn hjemme. Og det er bare natt nummer to.