Ord av Karoline.

Ettersom vi er for opptatte med å oppleve kule ting og være på fantastiske steder som mangler gratis wifi, kommer bloggingen litt på etterskudd. Men her skal dere få et innblikk i noe av det som foregikk på søndag 8. mars blant oss friluftslivfolk.

Vi våknet tidlig av bråkete canadiske rugbyjenter som løp rundt i etasjen over. Hostellet vi bodde på i fisebyen Routoroa var nemlig ganske dårlig lydisolert. Men det gikk fint det også, som ting flest. Vi gikk til felleskjøkkenet for å spise frokost, som nå om dagen ofte består av toast med peanuttsmør og sjokoladepålegg. Kanskje litt banan om man er i det sunne hjørnet. Etter frokost kasta vi oss inn i den røde kjerra vår og kjørte av sted. Denne dagen skulle ikke hviledagen holdes hellig. Vi skulle på rafting og ha det kult.

Når vi kom fram fikk vi utdelt litt utstyr. Vi jentene var kanskje litt ufornøyde når vi fant ut at vi måtte gå rundt med store stygge fleecegensere under redningsvesten og ikke kunne se så kule ut som vi hadde sett før oss, men når Siri og Ole Martin kom ut i hvite polofleecegensere med store kuflekker på holdt hele klassen på å le seg ihel, og plutselig var det bare gøy å se så teite ut.

Vi hoppet i båtene våre, noen av oss velsignet med kjekke instruktører, og suste nedover elva. Det gikk ikke lenge før vi innså hvor fantastisk fint det var rundt oss. Vannet i elva var klart, og vi befant oss midt i en grønn jungelskog. Elva svingte seg nedover, og båten raste gjennom de susende strykene. Vi gikk utfor noen mindre stup som fikk oss til å hyle og vræle, noe som gjorde oss enda mer nervøse og spente for det største stupet som var i vente. Etter flere forberedende øvelser var vi klare (eller ikke egentlig) for det 7 meter høye fossefallet. Meg, Kristin, Ingeborg, Ole Martin, Anne Elin og den kjekke instruktøren var de siste til å gå. Vi var rimelig nervøse der vi ventet med lyden av det fossende vannet og de andre sine hyl. Når tiden var inne ropte vi instruktørens sjarmerende utrop «Rock and roll, …………!» og satte utfor. Nervene var på høyspenn og hjertet banket fort idet vi gikk fra å være i luften til å stupe nedi fossefallet. Hele båten vår gikk under vann. Den brettet seg nesten litt idet vi traff vannet, og det tunge vannet fra fossefallet presset oss ned under vann. Når båten kom opp igjen merket vi at vi bare var fem stk i båten. Stakkars Kristin glemte å holde fast i båten! Når hun dukket opp fra vannet skjønte hun at det kun var åren hun hadde klamret seg fast til. (Hahahahahahhahaha)

Etter mye svelging av vann, rensning av nesesystemet, noen mageplask og en hel del andre adrenalinfylte vannopplevelser tok turen slutt. Vi var alle sammen meget fornøyde med raftingopplevelsene våre, selv om det ser ut som at Kristin har tatt litt skade av fallet. Hun sover for øyeblikket med øynene åpne og har mest sannsynligvis traumatiske drømmer om å ikke klare å lokalisere seg i vannet.

Bilder på https://www.facebook.com/borgfhs/posts/1054161234599285