Denne historien er skrevet av: Hanna og Tora

Hola bloggen! Dette ble en mer dramatisk dag enn det vi hadde ventet. Dødsveien var ingenting i forhold til det vi har opplevd i dag. Det begynte rolig og som vi forventet med at vi satte oss på bussen til Cuzco. Det var da vi stoppet etter noen timer for å spise lunsj at ting begynte å skje. Det er jo ingen hemmelighet at indianerne her i Peru har drevet med mye ofring opp gjennom tidene, men at vi skulle få oppleve dette hadde vi aldri ventet.

Etter en god bufeet-lunsj var vi alle klare for å dra, da det ble litt vanskeligheter med betalingen. Dette førte til at Anders ble stående igjen inne og diskuterte med de på restauranten, mens vi andre gikk ut for å se litt i suvenirer-bodene til indianerne. Mens vi sto og så på noen alpakkaskjerf kom en av dem bort og begynte å snakke på en blanding av quechua og spansk til Tora. Ingen forsto hva som ble sagt eller hvordan vi skulle reagere. Så da damen begynte å dra Tora med seg fulgte hun bare høflig med. De andre fulgte nysgjerrig etter og lurt på hva som skjedde. Vi trodde bare det var en litt ivrig selger. Tora ble plassert på en stol under et tre der det var hengt opp masse ballonger.

ballongtre

Alle syntes dette var litt rart, og forsto ikke hva som skjedde. Likevel var det fortsatt morsomt siden hun ble pyntet med blomsterkranser og ballonger. Da de begynte å surre tau rundt hendene og føttene hennes begynte derimot tvilen å stige i gruppen. De andre elevene prøvde desperat å få indianerne til å slutte, men siden de stort sett bare snakket quechua ble det vanskelig. Indianerne var heller ikke så interessert i å høre på borg-elevene og ignorerte dem. Elevene ble etter hvert mer og mer skubbet vekk siden det kom flere indianere som samlet seg rundt treet. De begynte å synge en slags sang og beveget seg rundt treet. Hele situasjonen var veldig kaotisk og de andre klarte ikke å se hva som skjedde. Plutselig ropte Nora og pekte opp i treet, der stolen nå ble heiset opp og Tora satt og skrek. Det brøt ut full panikk i klassen som prøvde å bryte seg fram til treet, men de ble stoppet av en vegg av flammer. Det luktet en blanding av bensin og brente coca-blader, som indianerne kastet på flammene rundt treet. Dette ga Lars Johan en kjempe ide, siden han slet med illeluktende joggesko etter sykkelturen. Han tok likeså godt av seg skoene og kastet dem på bålet med kommentaren «jaja, la gå, litt svinn må man jo regne med».

Plutselig kom Anders løpende ut fra restauranten, han hadde hørt oppstyret og luktet den stramme lukten av flammer og brente joggesko. Som den eneste av oss som kan flytende spansk ble han litt bedre forstått og spurte høflig «¿que pasa?». Det viste seg at de skulle gjøre en ofring, men på grunn av litt problemer med oversettelsen var det ikke helt klart om det var ofring for å få en god start på dette året, eller om det var for å få bedre wifi i landet (den har jo forbedringspotensial). Anders forklarte at Tora ikke hadde noe med wifien i Peru å gjøre. Det virket som det hadde en innvirkning på indianerne og etter en kort diskusjon slokket de flammene og slapp henne ned. De virket ikke helt fornøyde med å bli snytt for en ofring, så vi løp til bussen og kjørte vekk før de rakk å ombestemme seg. Vi kom oss uskadd unna, bare med noen vannballonger sendt mot bussen, men det er vi jo vant med. Etter dette kom vi oss hele veien til Cuzco uten flere problemer.

Tulla! det eneste som er sant med dette innlegget er av lunsjen var god og at vi kom oss til Cuzco. Det har bare ikke skjedd så mye i dag (vi satt mest på buss) så vi måtte skrive noe spennende for å få opp lesertallene.

Forfattere: Hanna og Tora