Mt Potts

Kjøredag. Morgenen i Kaikoura er tåkete, og vi kan bare være enda mer glade for gårsdagen. Med sol i hjertet fra i går er det bare å hutre seg bort til det andre huset på Sunrise lodge og få seg kaffi. I går ettermiddag var det flere som nevnte på surfinga at det føltes som delfinfesten vi var på var dagen før. Sånn blir det når opplevelsene står i kø, og tida til å fordøye er kort.

Bensinstasjon blir første stopp, og selv om ingen egentlig har noe der å gjøre svinser den ene etter den andre ut av minibussene etter 3 minutter kjøring. Litt bilspotting er en god start på dagen, og en Lotus Seven og gammal pickup havner i fotogalleriet til Glenn.

Snart kjører vi langs østkysten av Sørøya, og ser ut på bukta der vi hadde en utrolig soloppgang i går tidlig. Uti der, noen mil fra land, er det 3000 meter dypt. Det er derfor det er så utrolige mengder delfin og hval her, fordi dypvannskløfta forsyner kysten med enorme mengder plankton og krill, som større fisk kan beite på, som delfin og hval kan leve av. Næringskjeden. Nøye planlagt.

I dag kjører vi virkelig gjennom alle landskapene dette landet byr på, fra stillehavskysten opp i svingete skoger, ned igjen til slettelandet rundt Christchurch, med jorder på størrelse med en småby og rette veistrekninger på flere kilometer, og opp igjen i denne dalen som leder opp til kanten av Søralpene. Med over 2000 meter høye fjell, og elvedaler som er flere kilometer breie og bærer tydelig preg av at når det kommer regn og snøsmelting fyller den lille elva hele det svære elveleiet.

På Erewhon station kjører vi forbi merinosauer, hundrevis av hjort på beite og etterhvert et titalls Claydsdale hester av solid størrelse. I et landskap som mange først av alt kobler med storslåtte scener fra Ringenes herre. En enormt brei dal med gresskledde fjell langs sidene, som går over i lange grusbakker og spisse topper, med breer hengende ned fra skyene innerst i dalen. Bak fjellene der er vestkysten.

Her er det enkel standard, det blir fort åpenbart, men den friske gårdsdama som møter oss er desto mer hjertelig og imøtekommende. Et solid sokkeskille midt på leggen avslører av gårdslivet gir lite tid til soling, det jobbes hele dagen – med arbeidssko.

Utforskinga av huset vi skal bo i blir en prøvelse for enkelte. Det kan minne om huset til en farmor eller mormor, men med endel mer spindelvev. Flere insekter må bøte med livet før folk vil legge seg. Er det noe feil med opplæringa mon tro? Er ikke dyra i naturen våre venner? Jeg sukker litt mens det hyles fra flere rom, og Oliver blir nekta å gå fra et jenterom før alle ubehagelige kryp er drept.

Deilig middag hjelper på stemninga, det kuttes og kokes og etterhvert er vi spredd rundt om på alle tilgjengelige stoler i stua og på kjøkkenet. Etter oppvask klemmer vi oss sammen i dype bestemorsofaer for å legge en plan for morgendagen. Det er fort gjort, og Helene har en en konkurranse på lur som viser seg å bringe fram det verste og det beste i folk, bare med ei pute.

Kvelden blir ikke stille i det hele tatt, når flere runder med kryp skal hyles fram og drepes. Til slutt sovner vi med lyden av drypping fra taket av regnet ute, noen ugjenkjennelige dyrelyder utenfra og litt knirking i senga.

Den 1. April er det middels oppmøte til avtalt frokosttid, og flere renner inn når det nærmer seg slutt på frokosten. Akkurat som på skolen.

Klokka halv ti har vi delt oss i en gjeng klar for fjelltur, og en gjeng mer klar for lokal utforsking. Vi kjører bort til nabogården mount Potts, krysser to små elveleier med og uten elv med bilen på veien. Sola har vunnet over regnet fra i går, og formiddagssol skinner på fjellene rundt dalen.

Vi sikter inn mot the Pyramid, 1748 meter. Her er det ikke stier som på forrige fjelltur, og vi klatrer over et 2 meter høyt gjerde før vi går langs andre gjerder som skiller hjortebeiter og sauebeiter, og vandrer i gress og buskas. Ei langt over snittet solid geit følger oss en halv time, til enkeltes fortvilelse. Jeg prøver å kalle den Hallvard, men etter protester fra Helene blir det til Halldor. Ingrid skal komme til å lukte geit hele dagen etter å ha blitt godt kjent med Halldor..

Ved bilen virka shorts og t-skjorte helt kurant, men etter en liten lur i sola og enedelig siste bakken før toppen, er vi våte av regn, det blåser frisk bris og noe hagl kommer det også. Beina til Jørgen er ikke røde av sola lenger, men av kulde. Vi holder et kjapt møte, og konkluderer med at om dette fortsetter er det bare å snu. Så kommer et solglimt, ei lang stripe med blå himmel over oss, og vi smetter opp på toppen i det lille værvinduet. Storslått! Skikkelig forblåst, men de våte klærne tørker iallfall!

Vi rusler glade ned, og sikter oss inn på den blå jakka til Helene som nyter utsikten med sang og bok litt lenger nede. Det var ingen dum ide kan vi fortelle. Flere kunne ønska seg den røde boblevesten!

Nede i bilen finner vi Eline og Issa, som snudde tidlig etter lite samarbeidsvillige kropper og bein. De har faktisk sovet seg gjennom 4 timer, inni minibussen. Det som virket som lovende solbad på plenen på mt Potts lodge, blei kaldt, og så kom det plagsomme ender!

Vi (noen) knipser noen bilder av solid SKOTSK HØYLANDSFE, eller hva det er det heter, som beiter fredelig på jordene mellom rådyrbeitene og sauebeitene, og setter kursen mot huset vårt på gården. Det må være lov å kalle landskapet og utsikten eventyrlig. Mektig. Et blikk over dalen setter definitivt tankene på sporet av Ringenes Herre, noe som stemmer ganske godt siden vi igjen er på et av de mange opptaksstedene til filmen.

Vi svinger inn på plenen foran bestemorhuset vårt, og kampen står om de to dusjene. Hjemmeflokken har vært på utforskning rundt gården, snakket med noen flotte hester og rett rundt hjørnet er det middag.

Dette er klasseliv og friluftsliv til å leve med!

.. i parentes kan vi nevne at det jobbes mot blodtrykk, nettverk og alle digitale motstandskrefter for å supplere bloggene våre med bilder, men i dette landet som er en kvart klode unna annen sivilisasjon, strekker fortsatt ikke datakablene i havet til.. De blir ihvertfall ikke brukt opp på rimelige overnattingsplasser for lavstatusturister som oss. Heldigvis finnes instagram! Vi grammer oss videre!

Haldor var ikke tilstede da bildet ble tatt, men dukka opp kort etter. Noe overraskende. Helene liker gresset i New Zealand, blant mange, mange, mange andre ting! Stine går og håper på at Halldor aldri mer skal dukke opp. Eline kjenner gnagsåra i de umulige skoa jobbe seg fram.

Possum! Endelig et glimt av de mye omtalte raringene som vi til nå bare har sett ihjelkjørt langs landeveien! To festlige fjes blir spottet i lyset fra billyktene på vei hjem etter solnedgangtur.