Ord – Silje. Bilder – Knut Ståle

Et av punktene på reiseplanen, og også på årsplanen for denne linjen, er å bli kjent med kulturen til de innfødte, nemlig maoriene. Dette folket kom på katamaraner fra polynesia, på let etter nytt land de kunne leve på, da de fant denne øya. Dermed er navnet New Zealand ganske passende. Kulturen deres er ganske annerledes enn vår, og det var derfor utrolig interessant å få tilbringe en hel kveld med dette folket. Helt fra vi ble plukket opp av en spenna gæren bussjåfør som lærte oss de viktigste ordene vi trengteå vite på maori, til vi ble sluppet av etter utallige runder i den eneste rundkjøringen som var, og allsang på sanger fra alle nasjonene som satt i bussen. Noen av ordene vi lærte var Waka = kjøretøy, Kia ora = hei, hadet, takk og lignende utsagn, og ae = ja.

Da vi kom frem til maorilandsbyen, ble vi møtt av en velkomstseremoni i ekte maoristil, med kvinnelige sangere, og menn som fremførte haka. Vi ble deretter fulgt inn i landsbyen, hvor vi skulle gå en runde på forskjellige poster hvor vi lærte om blant annet pinneleker, tatoveringenes betydning, matlaging og innvandringen. Gutta fikk lære haka, til jentenes store fornøyelse. Etter denne runden fikk vi se sang og dans, før vi ble servert et herremåltid bestående av lam, søtpoteter, nydelig loff, og et utvalg av andre grønnsaker, dressinger, og brun saus. Vi ble underholdt med sang under og etter selve måltidet også.

Denne kvelden er hittil ett av høydepunktene etter min mening. Å se gleden og samholdet i alt dette folket gjorde, enten det var å underholde eller servere, var helt utrolig. Disse menneskene inspirerer, og jeg håper virkelig at flere får oppleve og godheten i dette folket.

Ord til bilder – Knut Ståle

 

01-IMG_0281

Ikke det blikket man møter oftest som gjest. Men Maorienes velkomstritualer stammer fra en tid da stammene ikke kunne vite helt om de møtte venn eller fiende. Seremonien er en sterk oppvisning i makt og styrke, for å markere sin stammes posisjon, men inneholder en utfordring til gjesten om å respektere sin vert, og bli vennlig mottatt. Ingen fare for vår venn i forgrunnen, med andre ord.

02-IMG_0290

Ved inngangen til landsbyen må en utvalgt chief fra hver buss som kommer med gjester, stille opp foran på velkomstseremonien. Det er bare å holde maska. Vi har fått beskjed om å respektere at det ikke er lov å le eller smile under ritualet. Kanskje for at maoriene også skal holde maska?

03-IMG_0294

Kvinnene er alltid betrodd rollen som vertsperson, både her og under moderne samlinger i maorienes maraer – forsamlingshus. Kvinnene har en høyt aktet posisjon, som beskytter og forvalter av hus og familier.

04-IMG_0298

Disse holder definitivt maska. Ikke er sekund under velkomstseremonien synker energinivået eller intensiteten, ikke et blikk som er i tvil.

05-IMG_0301

Endt seremoni, og vi har blitt akseptert som vennligsinnede gjester. Tid for å komme inn.

07-IMG_0312

Vi er på stopp 2, blant alle de små husene i landsbyen. Og vi må lære haka. Krigsdans. Det blir fort klart hvem som står utsatt til som «frivillig».

08-IMG_0314

Lett stemning før alvoret slår inn…

09-IMG_0325

.. så fyrer det løs, det er bare å følge lederen i kraftfulle lyder og bevegelser – for ikke å snakke om ansiktsuttrykk! De «frivillige» gjør så godt de kan..

10-IMG_0332

.. belønningen et en slags forsterket mannsfølelse – og applaus.

11-IMG_0340

I hånda holder han verktøy fra tidligere århundrers tatoveringskunst. Der var det ikke noen kjære mor. Å få kroppen mer eller mindre dekket av tatoveringer var smertefullt, og tok tid. Men tatoveringene var vesentlige identitetsmerker – for familietilhørighet, slekt og posisjon. Da kunne man ikke skulke.

12-IMG_0347

En fortelling om havreisene, og krigswakaen som var med på åpningsseremoni.

13-IMG_0350

Tiki, øverst, er den mest kjente grafiske figuren i maorienes kunst og skulpturbilder. Det er en sammenheng med vårt mer kjente Kon Tiki. Thor Heyerdals seil på den kjente flåten, har det samme ansiktet, i en litt annen form. Polyneserenes solgud er maorienes eldste gudebilde.

14-IMG_0354

Vi får hilse på maten! Hungi er mat kokt i kokegrop i jorda, en prosess som gjorde susen i gamle dager uten storkjøkken og med mange å mette. Og i et land med termisk varme i jorda går det bokstavelig talt av seg selv, på det rette stedene. Det heter seg at maten lager seg ikke sjøl, men denne gjør det. Ovnen nedi jorda er alltid på.

15-IMG_0373

Sangkreftene og sanggleden er slående, fascinerende. Slik Ragnhild drømmer om at skolekoret på Borg skal bli!

16-IMG_0381

Mannsstemmene står ikke tilbake for en eneste tenor eller bass i møre og romsdals mange kor!

17-IMG_0390

Pokarekare Ana er en tradisjonell maori kjærlighetssang fra omkring 1912, som nådde langt utover landegrensene og også var å høre på norske radioer for noen tiår siden.

18-IMG_0397

 

19-IMG_0420

Voldsomt, intenst og energisk. The Haka.

20-IMG_0423

 

21-IMG_0427

Mer fredfull stemning til slutt under måltidet, med mer oppstemt men like energisk sang. Vi mistenker maoriene for å ta sangtradisjonen sin på største alvor – så klangfull og sterk sanf er sjelden å høre hjemme, unntatt på fotballkamper, men da er det jo sjelden reint.