Opp i høyden med buss vi dro, der møtte vi mange søte barn som lo. For fotball på 4700 var ikke

bare bare, og passningene ble til tider ganske rare. Til tross for dette var humøret bra, og både

skolebarna og vi ble triste når vi ned til La Paz måtte dra.

Som dere skjønner ut fra diktet, har vi altså tilbrakt formiddagen på en skole som støttes av den

norske misjonsalliansen. Borgund Folkehøyskole har vært med på å støtte prosjektet Fotball

krysser grenser, som vi fikk ta del i. Gjennom fotballaktivitet blir ungdom og barn lært opp til gode

verdier, både på banen og i livet generelt. Folk fra klassen fikk aktivt ta del i prosjektet, ved å

spille mot skoleelever og gymlærere. Her fikk erfare at luftkvaliteten ikke var den samme som i

«normal» treningshøyde, noe som ga utslag på resultatet.

Som plaster på såret (for tapet), fikk vi oppleve en dag som kjendis. Vi ble omringet av

skoleelever, og det var stor stas å ta bilde sammen med oss. På slutten av besøket var det klart

for autografsignering med telefonnummer, og vi håper inderlig på å bli ringt opp av gira

spansktalende barn.

Ned fra høyden på taubane vi gled, og med hektiske gater ødelagt var vår fred. Selvutnevnte

hekser solgte så mangt, konserverte lamafostre og amuletter befant seg trangt. Men heldigvis var

det ikke bare galskap å se, når vi kjøpte fine ullplagg bolivianos vi betalte med.

Etter det koselige besøket på skolen, dro vi ned til La Paz for å dra på et såkalt heksemarked.

Som tidligere nevnt fant vi lamaer i nesten alle størrelser, alt fra aboterte fostre til lamabarn. Vi ble

fortalt at folk kjøper dette når de skal bygge hus, og graver det ned under grunnmuren slik at det

skal bringe hell og lykke. Dette er en veldig vanlig tradisjon i Bolivia, noe vi fikk erfare da

lamafostre var å finne i så og si alle gatene. Ellers fant vi typiske turistbutikker, med mange fine

ullprodukter.

Dagen har vært flott, vi har mange nye minner, opplevelser, og ullplagg fått. Tilbake til Casa

Alianza vi tar vi en tidlig kveld, for å stå opp klokken fem er kanskje litt tidlig vel. I morgen bærer

veien til peruanske Juliaca, og den lange bussturen fører til at vi blir lange i haka. Men alikavell

gleder vi oss til i morgen masse, for der skal vi i støv, tuting og ranere vasse.

Kos og klem

Olaug og Eirill