De som klarte å sovne på flyet, våknet opp litt før flyet landet. For de av oss som ikke var like heldige var dessverre våkne store deler av turen. Da vi landet etter den lange flyturen, skulle vi komme oss igjennom immigrasjon. Vi hadde betalt og søkt om visum, men siden vi gjorde det 8 dager før vi dro til Afrika, hadde den ikke enda blitt godkjent. Så vi måtte gå til kontoret for å få det endelig godkjent. Da vi omsider hadde fått både visa og kofferter, var det tid for å ta bussen i 12 t. Der møtte vi Dennis, en gammel venn av Ato. Det var gøy å se hvordan Ato endret seg med en gang han kom til Afrika. Aldri sett han så lykkelig. Det var uvant å laste bagasje på taket, men satset på at det holdt seg der.

Vårt første stopp var Riftdalen. Den største dalen som vi noen gang har sett. Vi så også søte kanarifugler, med mange eksotiske farger.

Deretter gikk turen til ett hotell der det var en stor buffet. Der fikk vi grillet lam, stekte poteter, ris og naan brød. Etter vi hadde spist oss gode og mette så satte vi oss i bussen og ingen visste hvor langt vi skulle kjøre før vi stoppet igjen, Ato sa det var 2 timer igjen hele tiden, men det var ikke bare 2 timer igjen. «Men, men sånn går nå daganj» som vi si i Trøndelag, selv om vi ikke visste hvor lang tid vi hadde igjen så prøvde vi å holde humøret oppe til tross for at ganske mange hadde feber, var syke og slet litt i varmen. Vi hadde noen høydepunkter på turen, noen av oss så sebra, sjiraff og aper mens andre sov. Vi stoppet på en te plantasje slik at Ato fikk handlet kenyansk te. Og etter det var det nok en busstur som i følge Ato varte i 2 timer. Siste stopp var på et kjøpesenter der vi fikk handle godteri og ta ut penger.

Da vi omsider kom frem hadde hovedveien til landsbyen blitt ødelagt av regnet så vi måtte gå et lite stykke før vi kom frem der vi skulle sove. De lokale var veldig hjelpsomme med å bære bagasjen vår.Vi spiste middag/kveldsmat og hadde ord for kvelden før alle fant loppekassa etter en lang dag.