Tekst og foto: Hanne W.

Vi har vært én uke på utenlandsreise, men det føles så mye, mye mer. I sterk kontrast til gårsdagens bading, shopping og tivoli i Eilat, står denne dagens stillhet.

Joda, det har vært latter og skråling idag også, og ikke minst herlig gjensynsglede når gruppen ble gjenforent etter dykkerne har vært på eget opplegg i noen dager, men idag vil jeg fortelle mest om stillheten.

Stillheten i bussen da sovende elever tok igjen tapt søvn fra tidligere netter og tidlige morgener. Stillheten ved utsikten over det enorme krateret ved ørkenbyen Mizpe Ramon, som kan ta pusten fra de fleste. Stillheten som senket seg over matbordene til da vi endelig ankom Jerusalem til deilig, tradisjonell lunsj i kibbutz Ramat Rachel.

Slike stillheter gir oss hvile, og de gir oss tid til å nyte gode opplevelser og beundre de flotte omgivelsene våre.

Det var en helt annen stillhet da vi senere på dagen gikk gjennom hallene i holocaust-senteret Yad VaShem. Minnesmerket over seks millioner jøder. Ord blir så fattige i møte med grusomhetene, og overgangen fra badedagen i Eilat så stor.

Men det er en viktig stillhet, og elevene våre er gode lyttere, Hele uken har de lyttet til jøder, kristne, arabere, palestinere. Mennesker med sterke meninger som har utfordret oss, og som vi har utfordret.

Elevene våre er ikke bare gode lyttere, men også gode spørsmålsstillere. Idag fikk vi to spesielt gode møter der vi kunne stille spørsmål. Først med tidsvitnet Berthe som fortalte om en oppvekst som jøde under krigen, deretter med en representant fra den palestinske organisasjonen Wi’am, som jobber for fred gjennom dialog inne på Vestbredden. Møtet med muren på vei til overnattingsstedet i Betlehem var også slik stille, viktig opplevelse, som deretter førte til spørsmål.

Elevene får høre svar fra alle kanter. De er i en utrolig viktig fase av livene sine. Vi er heldige som får være med dem på reisen.