Ord  –  Mari Sofie

For en dag! Turen til Mt. Doom er noe vi hadde tenkt lenge på, og da den endelig kom var det både spennende og litt skummelt. Vi fikk oppleve nydelige landskap, bestige en vulkan og se solnedgangen over grønne sletter.

Vi startet med å gå bortover, før vi gikk oppover en del trapper. Deretter kom vi til foten av Mt. Doom og avgjørelsen måtte tas. Skulle vi bestige vulkanen, vel vitende om at vi måtte fortsette en 4 timers fottur etterpå? Svaret var helt klart JA, og nesten alle kom seg opp. Da vi endelig kom på toppen av vulkanen. Etter nesten 2 timers slit, kutt på armene fra vulkansteiner og vann som rant ned anskiktet, fant vi ut at det var feil topp… Dette stoppet ikke humøret til noen, og heldigvis var det ikke lange biten til den rette. Det var viktig å kunne si at vi hadde vært på 2291moh!

På vei ned fra vulkanen kunne vi bare skli ned steinrøysa, noe vi sparte mye tid på og som var ganske gøy. Etter dette fortsatte vi på den lange vandringen. Det er overraskende hvor godt humør hele klassen hadde til tross for at tempoet var ujevnt og mange begynte å få vondt i bein osv. Da vi kom ned til stipartiet i skogen tenkte vi alle at det ikke kunne være langt igjen. Vi forventet en bil bak hver sving, men da den aldri dukket opp var det noen påtrengte smil som prøvde å muntre opp med hvor langt vi faktisk hadde gått. Det var litt som å gå i et rom hvor døra flyttes lengre og lengre unna. Vi måtte til og med igjennom et område hvor det sto at det var stor fare de neste 700 meterne. Ingen skjønte hva det betød, men det skapte jo litt ekstra spenning på den endeløse turen gjenom marka.

Da vi endelig kom ned til parkeringsplassene, hørte vi skriking som om noen var i ferd med å dø. Dette var derimot bare Mikkel, som tøyde litt. Etter 2,6 mil på tur er vel dette forståelig.

For å oppsummere var dette en utrolig fin dag, og det er interessant å se hvor mye humor klassen har sammen. For en utrolig gjeng å reise på tur sammen med, og å oppleve turen over alle turer. Ingen turer på Vestlandet kan måles med New Zealands mest kjente tur, Tongariro Crossing!

01-DSCN9463

Morgenhilsen fra fjellet – nysnø.

03-DSCN9477

Omgivelsene rundt Tongariromassivet er ikke mindre vakre..

04-DSCN9480

Turen er her på et stadium der det bare er mulig å ha nervøs glede- nemlig før den begynner. Solhatten til Mari er på sin tredje tur på fjellet.

06-DSCN9485

Brotherhood ihvertfall, om ikke annet –

 

 

07-DSCN9497

Det hardner seg til i den seige steinrøysa de siste 600 høydemetrene, men det viser ikke her!

08-DSCN9498

Det hardner ennå mer til. Ikke noe å se. Tåka er forklaringen på hvorfor nesten alle andre denne dagen har fulgt en ikke-lokalkjent vandrers spor til fortoppen på fjellet…

09-DSCN9505

Lytt til lokale fjellfolk, og vips der er toppen! Generell og ordentlig glede får utfolde seg!

10-DSCN9511

Ehm – jo Ingvild, du kom med. Fint!

11-DSCN9513

Trym som alltid ellers er klar, må finne seg i å bli noe uklar på veien ned.

 

13-DSCN9518

En hel sommers slitasje gjort på to timer. Mt Doom kan være streng med utstyrsbudsjettet.

14-DSCN9523

Rolig restituering før de siste 4 timene

17-DSCN9541

På hjemvei på åttende timen. Det kan se ut som vi bare skal rett nedi skogen, men den er forræderisk lang. Kehetaki hytta ble truffet av stein fra utbruddet i 2011, og fikk hull i taket.

 

18-DSCN9543

Ingvild foreviget mens hun foreviger vulkanske dampsøyler i solnedgang. Og hun tar seg friheten til å gå fort og lett i fremre rekke de seige nedoverbakkene.

 

 

19-DSCN9550

Men Marta og læreren tar det tunge ansvaret med å gå helt bakerst. I den niende time går vi inn i en annen verden, tropisk skog. Helt andre lukter, og dunkelt lys. En lett mediterende avslutning på en krevende tur. Selv om faren er tilstede for å tro at stien i skogen går i ring for å lure slitne turister. Man kommer jo aldri ut…