Yad Vashem (`et minne´ og `et navn´) er så mye mer enn et museum; her blir historier om utenkelig grusomme hendelser fra andre verdenskrig fortalt gjennom tekst, film og bilder, og en enorm samling av jødiskeide gjenstander fra denne tiden; kunstverk, klokker, kammer og spenner, sko og vesker, for å nevne noe, bidrar til å gjøre historiene enda mer levende – noe som var veldig krevende for mange av oss å ta inn over seg – plutselig blir noe som man bare har lest om så altfor levende. Men så er jo det også selve poenget. Målet med det slående minnesmerket som Yad Vashem utgjør er å tjene som en advarsel for fremtidige generasjoner om at det som skjedde under andre verdenskrig, blant annet med jødene, ikke kan og ikke skal få skje igjen. Men da er det opp til oss å videreformidle historiene som gjorde et slikt inntrykk på oss. Dette var også hovedpoenget til tidsvitnet vi fikk møte etter turen gjennom museet. 88 år gamle Ruth fortalte sin sterke historie fra årene under krigen, og historien hennes gjorde inntrykk. Mange av elevene var fremme og takket henne personlig for at det hun delte med oss.

Langt ute i den Israelske ørken ligger et fjellplatå. På toppen av dette ble det i 1838 oppdaget ruiner etter det som i oldtiden var et mektig befestningsverk. Det var Herodes den store som i sin tid (dvs. mellom år 37 og 31 f.Kr.) fikk bygget dette mektige festningsverket. Etter lengre tids beleiring av romerne tok 960 jøder (i følge historikeren Josefus) sine egne liv – i visshet om at de ellers ville ha endt opp som slaver. Høyt her oppe var det en gang både sauna, store matlagre, imponerende vannanlegg og en synagoge – men alt ble rasert etter romernes inntog. I dag er det kanskje først og fremst den spektakulære utsikten som gjør inntrykk.