Med yr.no litt skjelvende i mobilhånda og både shorts og regnjakka i sekken, fikk årets kull en litt urolig start på en fjelltur som veldig mange har hørt om, eller drømt om før de kom til skolen. Blir det bluebird? Blir det snu i tide? Vått? Sol? Vinner sola over yr? Spenning og håp allerede før en eneste høydemeter var gått!!

 

Ord : Knut Ståle. Foto : Knut Ståle og Aida.

 

Du har sikkert sett bilder allerede.. Instagram og Snap fyller raskt på med alle opplevelsene folkehøyskolehverdagen bringer.. Men – the full story – alle hemmelighetene bak bildene – de må du hit til Bloggen for å få tak i!

Sunnmøringene kaller fjellet Dronninga, og det har hatt en velfortjent plass på cv’en over majestetiske og massive fjell så lenge vi vet. Og hit synes vi det er flott å ta med elever! Men fordi det er vestlandet – fordi det er lavtrykk i kø, med plutselige avbrekk, så kan vi aldri vite.

Avgang fra skolen i småregn, med håp fra yr om sikt på kvelden. Et førtitall elever og 7 lærere vandrer fra setra ovenfor pizzahovedstaden Stranda litt før lunsj, og regnet har slutta. Alle er lasta opp med fellesmat for 2 døgn, potetmos, sweet chili og kokekaffi er fordelt, og vi tar oss fram til et instavakkert grønt vann for lunsjpause.

Det bæres og vandres.

Niste! Aldri en tur uten! Og et hav av muligheter for læring!

Say no more.

Vi vandrer 6-7 km til Patchellhytta, som er en av Sunmøre turistforenings stoltheter. Plass til 70-80 på ei god natt, vakkert plassert under Slogen, og med både høy hyttekosfaktor og akkurat plass til et lite bad rett utenfor døra. Alle får seg madrass, endel heldige får seng og rom. Noen av oss holder fast på lærerrommet fra de siste 8 åra, der føler vi oss hjemme..

Gangen fylles opp av sko i litt kaotisk mønster, og uten regn går det an å nyte livet ute, mens middagslaget fyrer opp gassen, laster pølser inn i komfyren og det bæres vann – eller finne madrassa si og strekke seg ut.

Der kan man sende en varm tanke til Patchell selv, som kom hit for over 100 år siden, bygde den første hytta sammen med noen fjellglade bønder fra dalen nedenfor, og ble en av de første fjellpionerene fra England på 1800 tallet. Den lille steinbua 200 meter fra storhytta er blitt som et mikrohus, etter år med bygging og nye rom på storhytta.

Middagsspirit! Alt kan startes med et heiarop, og kjøkkentjeneste blir plutselig et høydepunkt!

Martha inspiserer den 100 år gamle steinhytta til Patchell. Det er ikke sikkert han hadde bestått internatvasken på fredagen. Han brukte vel tida på andre ting.

Glede! Deilig middagsduft sprer seg over hele hytta. Riktignok litt juks med bilde fra middag 2 – Slogen Hot Pot, som blei trylla fram i fjor, men det var absolutt like stor glede under pølsefesten på dag 1!

Sånn går en hyttekveld. Med litt guttapress blir det noen flere som bader enn noen hadde tenkt sjøl – men det er ikke gutta som blir først uti!! Karl hjelper til og bader 2 ganger! Bad er godt både før og etter mat, og uansett er det godt etterpå, at innetempen er oppe i 24+. Hyttegitaren blir stemt igjen, og kommer til nytte når vi klemmer alle inn i stua på kvelden for litt underholdning og læring – og sang, såklart! Vi vil gjerne lære bort hvilket privilegium det er at DNT har fiks ferdige hytter i fjellet, til alle som både ikke har hytte, og de som har. Alle kan dra ut. Og fortellinga om at engelskmennene kom hit og dro med seg bønder på fjellet er også en historie om hvordan vi blei som vi blei på vestlandet. Per lyser og forklarer i lyset fra de få stearinlysa vi fant. Før hodelykter må lånes, og det går et rush over gangbroa til utedoen og vannposten for nattseremonien. Hvem snorker, og hvem snorker ikke? Hmmm…

Det siste vi ser før mørket overtar natta, er kveldssola på toppen. Slogen ligger bare 2km borte og frister, og noen tenker tanken om å bare løpe opp mens det er sikt, og lyse seg ned i mørket. Omtrent som en god vestlending ville gjort mellom to lavtrykk. Men sånn kan vi ikke gjøre med 46 stk på tur. Vi kan bare håpe det yr kaller for tåke, er noe som ikke strekker seg opp over 1000 moh i morgen.

Og så….. :

.. bildene sier sitt! Opp til tidlig havregrøt og kaffi. Tåke utenfor vinduet. Men lovende mye lys over hodene våre. Er det sol der oppe på 1000 meter? Eller på 1500? Per repeterer turregler, sikker ferdsel, forberede oss mentalt på at sola ikke er der.. Vi teller flokken. Noen med stillongs, noen uten.

Lunsj på den siste pukkelen før den siste bakken – på 1200 meter. Tåke. Vi sender opp drone til 1500 meter – og derfra viser kameraet bare grått. Ikke noe å se. Så dermed snur vi, for første gang så lenge vi kan huske. Og kommer tidlig ned igjen til hytta. På veien treffer vi 1.årsstudenter fra Friluftslivstudiet i Volda, som de siste 7-8 åra. To slags høyskoler krysser hverandres spor, og en uhøytidelig spørrerunde viser at nesten halvparten er tidligere folkehøyskoleelever! Uten fhs kan det se ut som frilufts Norge stopper, litt!

Nærområdet kan utforskes, det kan bades mer, og et nytt lag retter ryggen for vannbæring, vedbæring, fyring og koking. En lur og en strekk er også en mulighet. Og vi rigger litt konkurranse og moro til kos i stua til kvelden.

Lærermøtene på Patchellhytta er et privilegium å få med seg. Menyen er uendra i over 10 år – sjokoladepudding og hermetisert frukt. Vi øver navn, oppsummerer dagens hendelser, og deler hvor vi så det skjedde læring. For dette er så definitivt en skoledag, og en skoletur. Utfordringer å mestre, gleder å oppdage både i seg sjøl, nye venner og i skaperverket, og en pris å betale man ikke glemmer – dersom valgene med stillongs/matpakke/for lite godteri blei helt feil. Jan Kristian takker ikke nei til twist utgått på dato.

.. og så blei det læring også for lærerne! Det synes vi er lærerikt, det trengs, av og til. Det blide fjeset på båra er vår gode kollega Anne Marte, og smilet er ekte – sjøl om hun alleree er blitt bært og trilla 3 kilometer på humpete sti, av 3 bærelag på 12 elever.

Allerede kvelden før var foten blitt ubrukelig, og vi fikk testa beredskapsrefleksene våre. Improvisert båre blei lagd, før en mer rutinert kollega spora opp den som allerede fantes på hytta. I grålysninga sendte vi ut to gode menn i retning mobildekning, med sambandsradioene våre. Der fikk vi vite at det ikke blei helikopter. Men Røde Kors, til fots, nede fra Stranda. Bare å begynne å gå. Og en rekord blei satt i fhs historien vår, alle 7 kilometrene til bil blei båra holdt oppe for hånd av elever og lærere. Jammen fikk ikke Anne Marte kommet seg til valgurna før dagen var omme!

Selv uten toppen, blei det en rik tur – ekstra rik for bårelaget som fikk spandert pizza om kvelden. Og det gikk ikke dårligere enn at søndags morgen sto rektors fjellekspress klar med minibuss, og en flokk ivrige og spreke elever gjorde unna tidenes raskeste Slogentur – i sol, under blå himmel!

Vi kommer tilbake!

Lesernes kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.