Torsdag morgen denne uka troppet vi opp hos Coastal Odyssey i Brosundet i Ålesund, for å padle kajakk. Etter at plan A og B slo seg vrange, var det flott å ty til en nyerhvervet kontakt, Jonathan i Brosundet, og bli ryddet plass til i boka. Et sted lenger framme i bookingboka deres står det Bill Gates med familie- de fikk sin padletur i Geirangerfjorden på sommerferie, i regnet, men over oss lå det spredte solstråler på vent.

Det er ikke det samme å troppe opp til en norsktime og stå overfor gramatikk du ikke kan eller forstår, som å troppe opp i en folkehøgskoletime med kajakk på fjorden på timeplanen, og egentlig ikke kunne padle. For gramatikken kan i verste fall gi deg dårlige karakterer, men kajakken kan sende deg i sjøen, midt i September, og det er ganske så fysisk. Men etter en uforpliktende håndsopprekning hadde vi bemannet 7 dobbeltkajakker med en sunn blanding av experienced/not so experienced. Engelsk kommer godt med i et miljø hvor mange dyktige friluftsfolk fra andre land tar seg av nordmenn og turister som vil ut i naturen. For ikke å glemme at vi skal friske opp språkkunnskapen før vi drar mot New Zealand.

Mellom vakre jugendstilhus, den ærverdige Colin Archerbåten Wyvern og selvsagt noe anleggsarbeid, fløt vi rundt i byens hovedattraksjon Brosundet, før vi satte kursen ut på fjorden. Fra helt stille vann, og ut i lette krusninger på Byfjorden. Mor sør, og Langevågsholmene utenfor det lokale, historiske industrimekkaet Langevåg- en gang en spydspiss i regionens næringsliv. Snart en ny spydspiss som shoppingsenter. Midt imot våre gule kajakker kom den gamle direktørbåten til O.A. Devold fossende- tross sine 80år holder den gamle trecruiseren følge med mye ny plast. Borgundfjorden bød på enda litt mer bølger. Læringskurven holdt på å stige. Vi siktet inn mellom holmene mot smult farvann, og etter 5 nautiske mil var det tid for pause. Ingen velt og ingen gråt, men jevnt fornøyde elever utover en nesten sommervarm gressflekk på Storholmen.

Lunsjen ble akkurat lang nok til at Johannes og Leifs kajakk dreiv avgårde fra brygga- ekstratimer i fortøying kan være aktuelt. De vant tilbake litt ære med å padle ut og rundt Skarveskjæret, der dønningene fra havet gjorde manøvreringa litt ekstra spennende og rik på naturinntrykk i form av gynging og lett sjøsprut. For vinden hadde tatt seg opp, og returen tilbake mot Brosundet ble frisk. Nok til å være spennende, men ikke ordentlig ille, slik at man med rette burde være litt redd. Litt skvulping over fordekket tok de stødige båtene våre med knusende ro. «Eg tror ikkje eg e helt komfortabel med dette her» lød det på Bergensdialekt før vi krysset fjorden. Men det gikk visst ganske bra likevel 🙂

Hva kan man lære en sånn skoledag?

Kanskje en kroppslig følelse av hva naturen og elementene egentlig er- mer enn opplevelsen fra biologiboka kan formidle. Og en fysisk erfaring med hva kroppen mestrer. At det finnes lite brukte muskler som blir slitne etter noen timers padling. Og at man kan kjenne hvor i kroppen man blir sliten, og ut fra det lære om man kan lære seg å padle på en mindre slitsom måte. Nybegynnere får uunngåelig slitne armer, mens gamle padlere kun mørner i bryst- og hoftemusklene. Den rare kroppen. Slik henger vi i hop..

Dessuten at man både må støtte seg på andre mer erfarne, eller dele den erfaringen man har, for å løfte kunnskapsnivået og fellesskapsopplevelsen i hele klassen.

Kanskje biologitimene hadde tatt seg opp litt med en slik innfallsvinkel?

 

Lesernes kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.